Bak nyhetene

NATOs generalsekretær beskriver ISAF-oppdraget i Afghanistan som en av de mest utfordrende oppgavene NATO har påtatt seg. Og kaller den et kritisk bidrag til internasjonal sikkerhet.

FNs sikkerhetsråd, som er NATOs oppdragsgiver, fikk følgende klare melding i en rapport datert 13. november, altså for en måned siden: Afghanistan står overfor den verste krisen siden Taliban ble kastet ut i 2001.

JEG KAN IKKE minnes å ha sett eller hørt noen referanse til denne rapporten i de pågående diskusjoner om hvorvidt Norge skal sende flere soldater for å bidra til fred, forsoning og gjenoppbygging i Afghanistan.

Men det snakkes og skrives mye om de store bidrag Norge yter, både til fred og gjenoppbygging.

NATO-oppdraget i Afghanistan er like mye fredsopprettende som fredsbevarende. For freden man snakker om i det krigsherjede landet er en skjør fred der religiøse opprørere (Taliban) slåss mot det internasjonale samfunnet for å vinne tilbake makten, der lokale stammehøvdinger slåss mot både Taliban og det internasjonale samfunnet for å opprettholde sin makt og sine posisjoner, og der lokale røverbander gjerne vil ha sin del av den internasjonale kaken. Og der de som skal hjelpes, etter hvert er luta lei av det meste og holder hodene lavt for ikke å bli rammet av kryssilden mellom de kjempende. Etter 30 år med krig og lovløshet er afghanerne i ferd med å miste troen på det internasjonale samfunnets evne til å hjelpe.

Og de tror ikke at den internasjonale styrken, ISAF, er der for å bevare noen fred. Men for å føre en krig.

Afghanistan er et land på randen av borgerkrig. En ny borgerkrig. Først og fremst på vegne av president Hamid Karzai, som er i ferd med å miste tillit fordi han verken leverer fred, reformer eller gjenoppbygging. I folks oppfatning er altså den internasjonale styrken der for å bidra til at Karzai blir ved makten.

I DAG ER DET ca. 32.000 soldater under ISAF-kommando, inkludert 12.000 amerikanske. En fersk amerikansk rapport konkluderer med at det trengs ikke mer enn et par tusen mann i tillegg pluss «noen» spesialstyrker for at oppdraget kan fullføres.

Men hvilket oppdrag? Å gjøre freden mindre farlig? Skape mer fred?

Eller skape den nødvendige tillit hos den afghanske sivilbefolkningen til at den internasjonale styrken virkelig er på plass i fredens tjeneste?

Utfordringene står i kø i NATOs største utfordring. Og det er neppe tallet på soldater som settes inn som er det avgjørende. Men måten man forsøker å løse oppdraget på i en erkjennelse av at soldater i fredens tjeneste denne gangen er sendt i krig.