ERIK THOMLE

Stemmen på telefonsvareren lød litt rusten. Eller beveget. Etter noen forgjeves forsøk lyktes det å komme igjennom fra Amman til nummeret i København.

— De er på vei ut. Johan har ringt fra grensen til Jordan, fortalte Inger Spanner.

I sikkerhet på jordansk side

Samtalen mellom fotografen Johan Spanner, som i mer enn en uke hadde vært forsvunnet i Irak, og hans mor, hadde vært kort. Men lang nok til at Inger Spanner tirsdag kveld fikk visshet for at hennes 28-årige sønn var i sikkerhet på den jordanske siden av grensen, tre timers kjøretid fra hovedstaden Amman.

— Det var flere som skulle bruke mobiltelefonen. Men han hørtes ut til å ha det bra, var stort sett alt hun kunne fortelle.

Klokken var 21.30 jordansk tid - og kelneren på restaurant Kashmir måtte vente en time ekstra på bestilling av kveldsmat.

Syv timer senere: To GMC firehjulstrekkere, malt i de irakiske hvit/oransje taxifargene, rullet forbi ute på den ellers tomme firefeltsveien langs buss-stasjonen i Almhatta i Amman, der busser og firehjulstrekkere fra Bagdad setter passasjerer av. De irakiske bilene får ikke kjøre rundt i den jordanske hovedstadens gater.

Taxiene stoppet noen hundre meter oppe i veien. Og ble stående.

Den amerikanske journalisten Nate Thayer, som selv var med i «turistgruppen» som reiste inn i Irak den natten president George Bush ga Saddam Hussein et ultimatum om å forlate Irak innen 48 timer, forsøkte å skjerme gruppen utenfor buss-stasjonen. Han ville hindre at de løslatte reporterne straks skulle bli møtt av et stort oppbud av kolleger, som ville høre om oppholdet i det irakiske fengselet.

Ille for andre fanger

Ved buss-stasjonen ventet både internasjonale aviser, nordiske tv-stasjoner og amerikansk tv.

Nate Thayers plan lyktes ikke helt.

— Det har vært tøft. Men det er noen som har det langt verre i fengselet, sa Johan Spanner, ubarbert, skjelvende av tretthet og sikkert også noen kilo lettere etter åtte døgn hos det irakiske sikkerhetspolitiet.

— Jeg skulle ønske at disse menneskene kunne fått den samme oppmerksomheten som vi har fått. Vi ble faktisk behandlet humant, var hans første kommentar da han kom ut av den irakiske taxien for å flytte bagasjen over i en jordansk bil.

Han snakket om de arabiske fangene som ble mishandlet både under avhørene og i cellene, i fengselet som lå 30-40 km vest for Bagdad - hvor han og de fire andre ble plassert etter arrestasjonen forrige tirsdag, kort etter midnatt.

Den natten holdt han på å pakke tingene sine for å være klar til enten å bli utvist eller gå under jorden, fortalte han onsdag ettermiddag, da han hadde fått noen timers søvn avbrutt av en strøm av telefonsamtaler. Men før han var ferdig med å pakke, banket det på døren.

Sikkerhetspolitiet på døren

«Hotel security», lød det ute fra gangen. Det hadde andre pressefolk tidligere opplevd, når det var nattlige razziaer etter satellittelefoner.

Men da han lukket opp, sto ni menn i kamuflasjeuniformer og ventet på ham. Sikkerhetspolitiet.

Bevoktet av to sikkerhetsfolk ventet han i fem timer på rommet sitt, før han sammen med de fire andre ble kjørt til fengselet.

Nå, åtte døgn senere, ble han mottatt av et stort presseoppbud.

— Jeg reiste til Midtøsten for å dekke nyhetene, ikke for selv å være en nyhet, begrunnet han ønsket om å unngå den store ståheien og tilføyde: - Jeg har ikke sovet på 40 timer.

Johan Spanner var den av de fem som uttalte seg mest.

Irak-taxiene kom først til Amman klokken halv fem onsdag morgen og ikke som ventet kort etter midnatt. Ved grensen var det problemer med papirer, som skulle gjennom ekstra kontroll.

Ringte fra skjult mobil

Men i ventetiden fisket han mobiltelefonen frem fra skjulestedet et sted i bagasjen. Det var overhodet ikke lovlig å ta den med inn i Irak, men sikkerhetspolitiet fant den ikke, skjønt alt - nesten alt - ble gjennomsøkt flere ganger. Derfor kunne han og de fire andre ringe til familiene sine om kvelden og fortelle at alle var i sikkerhet.

Underveis til Amman fortalte han kort at verken han selv eller de fire amerikanerne - tre menn og en kvinne - ble utsatt for tortur.

Men irakiske, palestinske og iranske fanger var utsatt for mishandlingen Saddam Husseins fengsler og sikkerhetspoliti er så kjent for.

Johan Spanner arbeidet for Jyllands-Posten/Bergens Tidende de siste dagene før han ble arrestert. Men de bildene som ble offentliggjort uten navn ble aldri nevnt under forhørene, og sikkerhetspolitiet åpnet ikke pc-en hans. Der kunne de ha funnet andre bilder som var tatt uten den akkreditering alle pressefolk skal ha for å arbeide i Bagdad. Han hadde søkt om presseakkreditering og regnet mandag kveld med at den ville komme neste morgen.

På grunn av samarbeidet med avisen ringte hans mor til Jyllands-Posten og fortalte om løslatelsen.

Sikkerhetspolitiets spesialavdeling

Tidligere samme dag hadde hun kommentert rykter om at en dansk fotograf med samme utseende som Johan Spanner fredag ble sett i Bagdad av en østasiatisk journalist som lørdag reiste ut av Irak via Syria.

Inger Spanner torde ikke tro på opplysningene, som, hvis de var riktige, betydde at Johan Spanner var gått under jorden og ikke var fengslet. Et kvart døgn senere dokumenterte oppringningen fra Ruwasheed, at opplysningene fra journalisten på gjennomreise, ikke kunne være korrekte. Fredag i forrige uke satt de fem utlendingene isolert i hver sin celle.

Først mandag fikk de vite at de skulle løslates og fikk da all bagasjen sin, med mat til flere ukers opphold under en eventuell beleiring av Bagdad utlevert. De ble sluppet ut av spesialavdelingen for sikkerhetspolitiets fanger og fikk vite at de skulle være med en varebil inn til Bagdad for å få stemplet passene sine - med beskjed om at de for alltid er uønsket i Irak.

Men turen ble bare til en halv runde i fengselsgården. Så ble de jaget ut av kassevognen og inn i en avdeling for kriminelle fanger - der de fikk vite at mannen med varevognen ville kjøre alene til Bagdad og få passene stemplet, så de fem kunne forlate Irak.

Men ved 18-tiden mandag kveld ble området rammet av så voldsomme bombeangrep at sjåføren ikke torde å kjøre tilbake til fengselet.

— Likevel utviklet det seg til en skikkelig liten fest, med whisky og vodka, fortalte Johan Spanner i går om den siste kvelden i fengselet. For første gang fikk de lov å være sammen, og de hadde fått tilbake sine egne klær. Fra de ankom fengselet tirsdag morgen, hadde de bare hatt en fengselspyjamas, en tinnskei, en kopp og en tallerken samt to tepper, i den ellers tomme cellen på to ganger tre meter. Ett teppe til å ligge på, og ett til å ha over seg.

Ingen av de fem kan se et mønster i at nettopp de ble arrestert, mens andre fra gruppen slapp med å bli utvist. Fire er pressefolk som arbeidet uten pressevisum. Den femte er en fredsaktivist fra Virginia i USA.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende