— Vet du hvordan du dreper en elefant?

Charlie Winn tegner en liten trekant ved neseroten med pekefingen. Han smiler vennlig, men i blikket er det blankpolert stål.

— Du må treffe den her, midt mellom øynene. Du får bare en sjanse, en kule, et skudd.

Bak stolen hans, i millimeterperfekt symmetri, står et par enorme støttenner.

Mister Winn vet når han skal sette inn dødsstøtet, presist, uten nåde. Kontoret hans er tapetsert med skapningene han har beseiret. Gazelle og hjort, tiger og zebra. Alle har måttet gi tapt for Charlie Winn.

Alle artiklene i serien «Diagnose USA - en tilstandsrapport» finner du her!

Men det virkelig store trofeet i rommet, det som kommer i en lavmælt, nesten uhørbar beretning, er åttiåringens egen historie: en klassisk fortelling om to tomme hender som bygget et imperium, om hardt, hardt arbeid og om å nå sine drømmer.

— Jeg har vært veldig heldig. Gud har gitt meg nok tid til å utnytte mine muligheter, hvisker Mister Winn.

Hjemme hos Bush

Vi har kommet hit til Texas for å finne George W. Bush's USA.

For å røre ved de dypeste røttene av den amerikanske fortellingen; ved oljebrønnene og drømmene om rikdom.

Det var her, blant ranchere og oljemilliardærer, presidenten vokste opp, og her han ble flasket opp på ideologien som han har foredlet de siste åtte årene fra Det hvite hus.

Prinsippene til Texas-overklassen er på mange måter de tradisjonelle amerikanske verdiene fra den gangen landet var en ung og lovende nasjon, et land som tok imot deg med åpne armer og én enkel regel: her er du din egen lykkes smed. Med hardt arbeid og pågangsmot kan «alle» bli rike, så lenge mulighetene er åpne og staten holder fingrene av fatet.

Les Christina Plettens USA-blogg her!

Oljemilliardæren C. C. «Charlie» Winn er en personlig venn av Bush-familien. Han er en Texas-legende, en prikkfri personifisering av den amerikanske drømmen. Uten å pynte på fortiden forteller han om hvordan han har hentet svart gull opp av den svarte jorden. Charlie, som faren, var en roughneck, og gjorde den skitneste, hardeste jobben i oljebrønnen. Han begynte ung, som syttenåring. Han jobbet for en dollar timen, han kjøpte patroner for pengene og dro på jakt etter jobb og syklet hjem til moren med hjorten han hadde skutt på baggasjebrettet. Det var et hardt liv, men Charlie var lykkelig, sier han. Lykkelig.

Han snur et foto som står på skrivepulten mot oss.

— Min mor var en vakker kvinne, sier han. - Og sterk.

Rikdom sildrer ovenfra

Det er godt å være rik i Amerika.

Det skal det være. Det gode liv skal både være belønning for din harde innsats, inspirasjon for alle de andre som dingler lenger nede på stigen, og smøring av de økonomiske tannhjulene.

Som riking skal du skape arbeidsplasser på flere plan; du skal investere pengene dine i aksjer slik at nye selskaper kan blomstre, du skal gi bort til veldedighet, du skal bruke pengene dine til å kjøpe dyre ting, og sist, men ikke minst: du skal ansette gartnere og barnepassere og butlere og sjåfører.

Dette er en grunnleggende samfunnsidé, omfavnet av både demokrater og republikanere.

«Et stigende tidevann løfter alle båter,» sa John F. Kennedy i 1962.

Men det var Ronald Reagan som virkelig satte fart i sakene da han åpnet alle kraner på åttitallet. De rikeste fikk toppskatten redusert fra 70 til 28 prosent på sju år, og mye av den statlige reguleringen av markedet ble fjernet. Markedet skulle regulere seg selv, mens staten trådte til side. Rikdommen skulle så sildre nedover i befolkningen. Noen dråper skulle falle på alle.

Tidevannet ble til en tsunami. De rike ble styggrike. Nye multimillionærer spratt ut hver dag. En mektig flom av penger rant over befolkningen. Mest over den rikeste prosenten av befolkningen. For dem har de siste tiårene vært som å drikke vann fra en brannslange.

Richistan

Richard Fuld tjente 100 000 kroner i timen i fjor. Du leste riktig, i timen .

Jobben hans var å være sjef for Lehman Brothers, investeringsbanken som gikk på trynet for tre uker siden. Men Fuld var ikke i nærheten av å være den best betalte finanstoppen i USA. De fem sjefene i de største investorfondene (såkalte hedgefunds), tjente alle over 1,5 milliarder dollar hver i 2007.

Det er sånn cirka 3,3 millioner kroner i timen.

Grensen for «vanlig» rikdom har blitt flyttet kraftig oppover de siste 30 årene. Man må nå ha rundt ti millioner dollar for å være «rik». 50.000 husholdninger i USA har verdier for over 50 millioner dollar.

I boken «Richistan» (Rikmannsland) rapporterer økonom og Wall Street Journal-spaltist Robert Frank innenfra det rike USA. Han kaller det en stat i staten.

Den vanvittige private rikdommen påvirker også vanlige folk, skriver han. De tar etter forbildenes overforbruk. Grenser flyttes. For å følge på tar de opp gjeld og bruker opp sparepengene.

Men rikdommen nådde dem aldri. De siste tre tiårene har de fleste amerikanere blitt fattigere.

Fire ansatte for kattene

Franks fortelling ville vært absurd og latterlig hvis ikke den var sann. Han forteller eksentriske historier som den om den styrrike arvingen som har en låve full av katter.

I låven har hun fire fulltidsansatte, tre til å skifte sand i alle kattetoalettene og én til å strø fuglefrø rundt bygningen så kattene hadde fugler å se på. Eller om familien med 500 biler som måtte vaskes for hånd, eller mannen som bestilte håndsydde alligatorskinntoalettseter til privatflyet sitt.

Men Frank forteller også om et lukket parallelt samfunn med sine egne doktorer og sykehus, sine egne fly, sine egne skoler. De tilhører klubber du og jeg aldri har hørt om og reiser på ferie til eksklusive hoteller vi aldri kommer til å sette vår fot i. De har sine egne koder og statussymboler.

Disse menneskene lever i sin egen boble. Men når boblen deres sprekker, slik den har gjort på Wall Street de siste ukene, da blir alle vi andre dradd inn i deres virkelighet.

Fullt hus

— Økonomien går fint. Vi har det jo bra, sier Charlie og slår ut med armene. Han liker ikke å snakke om kurvene som peker nedover og børsene i New York og folk som må selge husene sine (Intervjuet med Charlie Winn ble gjort før den siste finanskrisen.)

— De overdriver de negative nyhetene. Hvis folk ikke har råd til å betale lånene sine, så burde de ikke ta opp lån.

Vi har blitt med Charlie ut på weekendranchen, hvor han spiller kort og går på jakt i helgene.

Det er tidlig lørdag morgen.

Charlie har to sigarer i brystlommen på den rutete cowboyskjorten og et tørkle i halsen. Han venter på to kompiser som skal komme og spille poker.

— Vi spiller hele dagen, til en av oss er blakk, tuller han og ler.

— Vil dere være med?

Barack Obama snakker lydløst på en stor flatskjerm i bakgrunnen. Jeg spør Charlie hva han syntes om demokratenes kandidat. Mister Winn liker ikke å snakke om politikk men smiler like høflig.

— Han er en fin ung mann, sier Charlie, og viser veggen med bilder av seg selv og Bushfamilien. Fallskjermbildet som Bush senior (han kaller bare den nåværende presidenten for «junior») har sendt med påskriften «Dette burde du prøve, Charlie!».

— Men demokratene vil skattelegge oss i hjel. Det er ikke hjelpsomt for økonomien.

«Junior» har derimot vært en trofast disippel av Reagans sildre-teori. Han har gitt store skatteletter som har kommet spesielt de velstående i befolkningen til gode. I løpet av hans presidentperiode har bare den rikeste én prosenten av amerikanerne hatt reell lønnsvekst. Forskjellene mellom fattig og rik i USA er nå større enn på 100 år.

Pokerkameratene kommer og slår seg ned rundt det runde bordet. Tykke bunker med hundrelappsedler tar plass sammen med sigarene på den grønne filten. En stift med leppepomade og en astmainnhalator dukker også opp.

Mister Winn deler ut kortene.

Det er på tide å trekke seg tilbake.

Synspunkter på USAs situasjon? Diskuter saken her.

Alt om USA-valget finner du her!

Marita Aarekol