Denne holdningen skapte flere ganger et inntrykk av at Powell dels ble misbrukt i forsøk på å utnytte hans personlige popularitet, dels var for lojal når andre rev teppet bort under ham.

Disse problemene kom i søkelyset da president Bush valgte en annen kurs enn sin utenriksminister i konflikten mellom Israel og palestinerne og de ble åpenlyse i holdningen overfor Irak.

Selv om Colin Powell gang på gang lojalt har hevdet at det var korrekt å fjerne Saddam Hussein med makt, forklarer velinformerte kilder i utenriksdepartementet at han til det siste kjempet mot beslutningen om å bruke militærmakt sammen med en begrenset koalisjon.

Denne motsetningen mellom den offisielle fasade og utenriksministerens personlige holdning ble med årene et problem som slet på Powells prestisje og belastet hans forhold til mange kolleger, ikke minst i Europa.

— Bli presidentkandidat!

Det kom ikke som noen overraskelse da George W. Bush for fire år siden valgte Colin Powell til den viktige posten som utenriksminister eller secretary of state.

Generalen hadde inntil da gjort det klart at han hørte til i det republikanske partiet, og det var da også under presidentene Ronald Reagan og George Bush at han hadde vært både sikkerhetsrådgiver og forsvarssjef.

Generalens popularitet var så betydelig at enkelte forsøkte å overtale ham til å gjøre et forsøk på å bli republikanernes presidentkandidat. Skulle Powell ha hatt slike ambisjoner, ble de raskt blokkert av hustruen Alma, som ikke la skjul på sin frykt for at ektemannen ville være det opplagte mål for rasistiske fanatikere.

Etter terrorangrepene 11. september ble det utenriksministerens hovedoppgave å sette sammen en internasjonal koalisjon i krigen mot terror. Det lykkes med betydelig diplomatisk innsats før krigen i Afghanistan, som hadde bred støtte.

Bestrebelser på å styrke denne koalisjonen så den også stilte seg bak maktbruken i Irak, slo imidlertid tross Powells energiske personlige engasjement feil.

Ydmyket av Bush

Inntil da hadde utenriksministeren måttet finne seg i det mange så som en urimelig ydmykelse på en annen front. Våren 2002 hadde Powell med mye strev fått skapt internasjonal enighet om at en konferanse på utenriksministernivå, ville være det første skikkelig skritt til å få fredsprosessen i Midtøsten tilbake på sporet.

Den 24. juni trådte president Bush imidlertid frem i Det hvite hus og feide alt snakk om en konferanse til side og fastslo i stedet at USA ikke kunne forhandle med Yasser Arafat.

Enkelte kilder i utenriksdepartementet hevdet at Powell var så skuffet at han et kort øyeblikk overveide å trekke seg fra stillingen. Han ble imidlertid, og kastet seg kort tid etter ut i kampanjen for å få FNs tilslutning til invasjonen av Irak.

Høydepunktet i denne kampanjen kom 5. februar 2003, da den amerikanske utenriksministeren i en større tale til Sikkerhetsrådet la frem det han hevdet var uomtvistelige beviser for Iraks lager av masseødeleggelsesvåpen.

Noen måneder senere ble det klart at bevisene hadde bygget på en blanding av gjetninger og en fordreid virkelighet. Powell raste mot Det hvite hus og mot CIA, men enda en gang valgte han å bli.

Beste sjef på lenge

I diplomatiske kretser har det aldri vært lagt skjul på at ikke minst europeiske utenriksministere mistet en del av den ellers store respekten de hadde for sin amerikanske kollega.

Colin Powell har forsøkt å utbedre skadene, men det ble etter hvert klart at han var gått lei av mange interne oppgjørene med visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld. Ikke minst forholdet til Rumsfeld ble belastet etter at han feide Powells militære doktrine om overveldende maktbruk til side ved invasjonen av Irak.

Det kan være et plaster på såret at soldaten som ble USAs toppdiplomat, i utenriksdepartementet betraktes som en av de beste og mest lojale sjefer på mange år.

Som utenriksminister var Colin Powell alltid parat til å lytte og til å forsvare sine medarbeidere. Hans gjennomslagskraft i Det hvite hus ble derimot aldri det han hadde lov til å håpe og ventet ved innsettelsen 20. januar 2001.