Piush Anthony sitter i osen fra putrende lammekjøtt og kylling. Det er stinn brakke i restauranten Barbeque Nation i Hyderabad.

Se stor grafikk: Her er matens klimaspor

— Jeg unner meg denne luksusen ganske ofte, smiler Piush, samfunnsviter som jobber for Unicef i Hyderabad. Kjøtt-tempelet i den bedrestilte bydelen Banjari Hills er et mekka for kjøtthungrige middeklasse-borgere i millionbyen. «Hele verden på grillen» er spisestedets slagord. Gjestene kan spise til de stuper for 400 rupier, i overkant av en norsk femtilapp.

Vi er midt i Indias økonomiske eventyr. Hyderabad er byen der alt vokser. Nye ruvende forretningsbygg i stål og glass innvies annenhver uke. Motorveien til den ultramoderne nye flyplassen bygges på pilarer tvers gjennom det hektiske byrommet. Trafikken er et forpestende og støyende kaos, drevet frem av turbovekst i økonomien og privatbildrømmer som daglig går i oppfyllelse.

Men det er ikke bare bilsalget som akselererer i Hyderabad og andre deler av Asia. Spisevanene er i omveltning. Mange hundre millioner indere og kinesere har plutselig penger nok til spise som oss i Vesten.

Det betyr mer kjøtt på den daglige middagstallerken. Fremskritt? Ja, utvilsomt. For ingen kan vel nekte folk i de nye asiatiske stormaktene samme kostholdet som vi i Europa og Amerika er vant til å fråtse i?

Les flere saker på bt.no/matkrisen

Vestlige toppledere som Tysklands forbundskansler Angela Merkel og daværende president George W. Bush provoserte mange da de sommeren 2008 fremhevet India som hovedårsak til økningen i verdens matvarepriser. Glemt var amerikanernes egen statssubsidierte biodrivstoff-revolusjon som forvandler matkorn til brensel. Og hvorfor skulle Merkel peke på inderne når tyskerne selv stapper i seg bratwurst og schnitzel ganske så hemningsløst?

Problemets kjerne: Det trengs mye korn for å produsere en kotelett, en biff eller burger. Aller verst er biffen og andre godbiter av storfe. Det trengs over åtte kilo korn for å produsere en kilo biff (se grafikk). Store tall i en verden der nesten en milliard mennesker er underernært. Storfe er den store stygge ulven i landbrukets klimaregnestykke. Det skyldes ikke bare at kyrne fiser og raper kolossalt mye av drivhusgass-verstingen metan. Like alvorlig er det at regnskog og annen vegetasjon som binder CO2 hogges flat for å gi plass til storfeproduksjon i megaformat.

Les flere saker på bt.no/matkrisen

- Biff? Nei takk, smiler Piush Anthony. Hun er kristen, men gjør som hinduer - styrer gaffelen langt unna kjøtt av storfe. Milliardnasjonen India har likevel religiøst mangfold nok til å sende forbruket også av biffkjøtt til værs. Siden det heller ikke finnes religiøse tabuer forbundet med inntak av bøffelkjøtt, peker kurvene for dette produktet rett til værs.

Endringene i kjøttforbrukets verdenskart begynte på 1980-tallet da amerikanske biffprodusenter måtte finne nye markeder. Grunnen var gryende helsebekymring i USA over eget usunt kosthold.

  • USA begynte å presse land som Japan, Sør-Korea og Japan til å fjerne importbarrier på kjøtt. Amerikanerne kjørte denne prosessen videre mot andre land etter hvert som forbruket sank på hjemmemarkedet, forteller forsker Sjur Kasa ved CICERO, Senter for klimaforskning. Han skriver om temaet i en artikkel i tidsskriftet Globalizations.

Effekten av denne kjøttrevolusjonen begynner for alvor å synes rundt midjene til millioner av mennesker i Asia.

  • Innbyggerne i disse asiatiske landene hadde mattradisjoner som var enernæringsmessig sunne, dominert som de var av planteproteiner, karbohydrater og fisk. Diettene var naturlig nok også mer bærekraftige og klimavennlige enn kostholdet i vestlige land, sier Kasa.

De siste tiårene har sørkoreanerne femdoblet biffkonsumet, og japanerne er ikke stort dårligere. Selv om generell velstandsøkning i disse landene også medvirket til kjøttboomen, mener Kasa at bortfallet av tollbarrierer har vært avgjørende. Eksporten fra USA har steget mer enn nedgangen i biff-forbruket på hjemmebane. Også i Kina peker storfekjøtt-forbruket oppover. Og siden Kina er blitt medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), er det bare å forvente at biffeksportørene vil sette inn neste tunge støt her - for gevinstene kan bli feite.

Også de globale hurtigmatgigantene spiser seg inn i de asiatiske stormaktene. Burger King annonserte nylig at de planlegger å åpne mellom 250 og 300 utsalg i Kina de neste fem årene. Det kinesiske fastfood-markedet er anslått å omsette for nær 200 milliarder kroner årlig.

Selv om mat relativt sett bare koster halvparten av det den kostet for femti år siden, og på tross av at verdens matforsyning nå overstiger kalori-behovet pr. person med om lag 20 prosent, har kloden nesten like mange underernærte mennesker som overernærte. - En pervers symmetri som er talende for matsystemets største utilstrekkelighet, sier Paul Roberts, forfatter av boken «The end of food».

På restaurantene i Hyderabad står ikke biffsnadder på menyen. Hinduer som holder kuen hellig har likevel nok av andre fristelser å sette tennene i, det samme har muslimer med svinekjøtt på forbudslisten. Sumeet Sharma (22) og tre av kollegene tar jobblunsjen på McDonalds, like ved arbeidsplassen i Hyderabads mest hippe shoppingdistrikt.

  • Før var vi vegetarianere alle fire, nå er det bare en av oss som ikke spiser kjøtt, forteller Sumeet. Vennene tilhører den kjøpesterke horden av unge IT-eksperter som har gitt Hyderabad tilnavnet Cyberabad. De tjener åtte-ti ganger mer enn en vanlig arbeider på den fattige landsbygden. Selv om høyere matpriser eter opp stadig mer av månedsinntekten, er det ingen fare for at kyllingburgeren på McDonalds blir salderingspost med det aller første.

Middeklassens appetitt på Chicken Maharajah Macs, pommes frites og andre mer eller mindre fete innslag på den urbane hurtigmat-menyen bekymrer indiske ernæringseksperter. Anoop Misra fra All-India Institute of Medical Sciences er skremt over den ekstreme forvandlingen, ikke minst i kostholdet til de aller yngste.

De gafler i seg snacks på en helt ny måte. Mange tar ikke lenger lunsjbokser med seg til skolen, men fyller på med cola og burgere, sier Misra.

Hyppigheten av hjerte- og karsykdommer øker i takt med overgangen til vestlige matvaner. Fedmeproblemene i India har nådd epidemisk omfang, ifølge en rapport som ble omtalt i avisen The Hindu. Ingen land i verden har flere tilfeller av Diabetes type 2. Verdens helseorganisasjon anlår at antallet indere med diagnosen kan nærme seg 60 millioner i 2020.

Samtidig som de kostholdsrelaterte fedme- og livstilssykdommene sprer seg, svulmer markedet for institutter som tilbyr fettsuging og slankeoperasjoner. Mohan Thomas som driver kosmetisk kirurgi i Mumbai sier magepondus som statussymbol svinner sakte hen i det urbane, moderne India.

En annen inder, fredsprisvinner og leder av FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, mener folk bør spise mindre kjøtt for å gi et bidrag til kampen mot global oppvarming.

  • En kjøttfri dag i uken er en god begynnelse, mener Pachauri. Han tror det er enklere for folk flest å legge om middagsvanene enn det vil være å kjøre mindre fly og bil.

Verdens kjøttproduksjon står for nesten en femtedel av de globale utslippene av klimagasser, ifølge FNs organisasjon for landbruk og mat (FAO). Det er mer enn all transportvirksomhet i hele verden. Årsaken er at kjøttproduksjonen gir enorme utslipp av drivhusgassen metan, som har en langt større klimaeffekt enn CO2. I Norge står landbruket for ni prosent av drivhusgassutslippene. Og i rekordåret 2008 spiste hver av oss rundt 80 kilo kjøtt, mot 50 kilo i 1990.

Organisasjonen Framtiden i våre hender (FIVH) har i årevis kjempet mot klimafiendtlig privatbilisme. Burde de ikke heller fokusere mer på kjøttspising og mindre på bilkjøring?

  • Jo, det kan se ut som om kjøttforbruket slipper for billig unna. Men det betyr ikke at vi bør gi opp kampen for utslippsfri transportsektor, sier daglig leder Arild Hermstad i FIVH.

- Vi trenger et matforbruk som verden kan leve med i fremtiden. Det norske kjøttforbruket er overhodet ikke bærekraftig. Og landbruket i Norge er eneste sektor som ikke betaler for egne utslipp eller har virkemidler for å redusere dem, sier Hermstad.

Han ser rødt når tv-reklamene til Opplysningskontoret for kjøtt ruller over tv-skjermen. Hermstad mener det statssubsidierte organet opptrer som skruppelløs kjøttpusher.

  • Det er en meningsløs og foreldet institusjon. For myndighetene må det finnes bedre måter å støtte landbruksnæringen på. Dessuten må miljøhensyn veie tyngre enn landbrukets særinteresser, sier Hermstad. Han mener ansvaret for å kutte i kjøttforbruket hviler på oss i de rikeste landene.

- Vi kan ikke nekte de aller fattigste å øke kjøttforbruket sitt. Derfor må vi redusere vårt eget konsum drastisk, sier Hermstad. Han får støtte av talsmann Sondre Båtstrand for Miljøpartiet De Grønne.

  • Opplysningskontoret for kjøtt må legges ned, sier Båtstrand. Han foreslår at en kommune som Bergen innfører en ukentlig vegetardag i alle kommunale kantiner og institusjoner.
  • Det økende kjøttforbruket har store negative konsekvenser både for folkehelsen og for den globale ressurssituasjonen, sier han.

Opplysningskontorets informasjonsleder Oda Christensen vil ikke svare direkte på kritikken om at opplysningskontoret er et ukritisk propagandaapparat for hemningsløst kjøttforbruk. Heller ikke påstanden om at opplysningskontoret overser klima-perspektivene rundt kjøttkonsumet.

  • Vi ønsker ikke synse om noe vi ikke har mandat til å mene noe om, eller ekspertise til å vite noe om. Det er det nok av andre aktører som gjør, skriver Christensen i en epost.

Informasjonslederen viser til at bøndenes egne organisasjoner og norsk kjøttindustri har egne prosjekter med formål å kutte klimagassutslippene.

Opplysningskontoret for kjøtt driver nettstedet matprat.no og finansieres gjennom omsetningsavgift som bøndene betaler på slakt som leveres til norske slakterier. Kontoret har 14 ansatte og et budsjett for 2008 på rundt 60 millioner kroner.

Styreleder Øystein Dahle i Worldwatch Institute Norden mener kjøttforbruket må ned.

- Hvis alle skal spise som amerikanere, har verden bare produksjonskapasitet til tre milliarder mennesker, da er vi allerede for mange. Hvis alle spiser som søreuropeere, kan vi fø syv milliarder mennesker. Spiser alle som indere, kan vi dyrke mat til ti milliarder, sier Dahle, før han konkluderer:

  • Det finnes altså produksjonskapasitet til å føde flere, men det er helt avhengig av hvilken diett vi velger. Den største muligheten ligger i å redusere kjøttforbruket! Dietten vår vil helt sikkert måtte endres etterhvert som knappheten tiltar, sier Øystein Dahle i Worldwatch Institute.
GRILLGLEDE: Piush Anthony nyter nyvunnen velstand på Barbeque Nation i den indiske millionbyen Hyderabad. - Jeg unner meg luksus som dette ganske ofte, smiler Piush. Millioner av nye middelklasse-indere sørger for eksplosjon i asiatisk kjøttforbruk.
Brekke, Eirik
FAST FOOD-FANS: De fire IT-ekspertene stikker gjerne på McDonalds i lunsjtiden. - Den indiske vegetar-tradisjonen er på vikende front, i hvert fall blant unge folk som oss, forteller fra v. Prasanna Ramidi, Sumeet Sharma, Gayathui Prasad og Solasa Sravani.
Brekke, Eirik
SØNDAGSMIDDAG: Familien til Sumalini (til v.) og Leslie Martin samlet rundt måltidet. Kylling, ris, egg, daal og nan-brød er dagens middag hos familien som bor i en liten leilighet midt i Hyderabad der boligprisene etter indisk målestokk er skyhøye. Svigermor Bharati Vinod Kumar (til h.) synes den økonomiske fremgangen i India er urettferdig fordelt. - Hvorfor har vi fattigdom seksti år etter frigjøringen, spør hun.
Brekke, Eirik
GLOBALT SUPERMARKED: Sridivi (foran) på lørdagshandel med ektemannen Udaykiram og datteren Thripura. - Maten her i India er blitt altfor dyr, klager ekteparet.
Brekke, Eirik