Det er uvisst hvor oppriktige topplederne var. Men i Berlin onsdag kveld sa Gerhard Schröder, Tony Blair og Jacques Chirac at de overhodet ikke forstår at noen misliker deres lille formøte før EUs toppmøte i mars.

Chirac sa at dette var da ikke noe nytt; de samme tre hadde jo møttes i september og blitt enige om hvordan EUs nye forsvarssamarbeid skulle se ut. Og det hadde da alle de andre satt pris på.

Slik illustrerte den franske presidenten problemet på en annen måte enn han hadde tenkt. Da EUs tre store møttes i fjor var det for å løse ett enkelt problem, der nettopp uenigheten mellom dem var det store hinderet for enighet i hele EU.

Nå var rammen en annen. De tre lederne stilte med et kobbel ministere og drøftet en rekke saker: Økonomisk utvikling, skatteharmonisering, EUs grunnlovsprosess, ny president for EU-kommisjonen, forsvarspolitikk og mer til.

Man trenger ikke være paranoid for å si at onsdagens møte mellom EUs tre stormakter var noe mye mer enn det i fjor.

1. mai får EU 10 nye, hovedsakelig små og utelukkende fattige medlemsland. Om få år står noen større, enda fattigere land for tur: Bulgaria og Romania, muligens også Tyrkia (pluss det mindre fattige Kroatia og kanskje til og med en langstrakt pengebinge i nord).

Utvidelsen er drevet av en visjon om å samle Europa. Økonomisk og politisk er den på mange måter urasjonell. Dagens medlemsland importerer frivillig en haug med problemer for seg selv.

Utvidelsens konsekvenser — eller utfordringer - for blant annet vekst, arbeidsmarked, sosiale standarder, miljøpolitiske målsettinger er potensielt endeløse i antall og omfang. Om enn ikke direkte sammenliknbart: Tysklands vedvarende problemer med å komme til hektene snart 14 år etter gjenforeningen gir en indikasjon.

Fremtidens EU blir en rotete affære. Allerede nå er det hyppig omtalte EU i flere hastigheter et faktum. Ikke alle er med på alt, og det er godtatt - om enn motvillig (euro og Schengen er de mest kjente). Som en direkte følge av utvidelsen har flere av dagens EU-land delvis stengt sine arbeidsmarkeder for «billig arbeidskraft» østfra, mens andre ikke har gjort det.

Fra 1. mai vil medlemslandene være mer forskjellige enn noen gang, ikke minst økonomisk og politisk. Landene vil blant annet ha helt ulik evne til å følge opp beslutninger. Derfor får vi snart så mange «hastigheter» i EU at alle mister oversikt.

Dette gleder en del. Blant annet statsminister Kjell Magne Bondevik, som stadig fremhever nettopp denne utviklingen som særskilt løfterik. Men for alle som har ambisiøse politiske og økonomiske mål for EU-samarbeidet, er utviklingen skremmende. Blant de bekymrete finner vi EUs historiske pådrivere, Tyskland og Frankrike, og nå tilsynelatende også til en viss grad Storbritannia.

Det er en viktig del av bakteppet for møtet i Berlin denne uken.

Den andre viktige delen, er en fortsettelse av den første:

Utvidelsen truer med å skape kaos i EUs beslutningsprosesser. Av de ti nye medlemslandene er ni små. Det velter en skjør balanse mellom EUs store, folkerike stater på den ene siden og de små og mellomstore på den andre.

Blant annet derfor ble det før jul gjort et helhjertet forsøk på å skaffe EU en ny grunnlov, som ville ha redusert sjansen/faren for at en koalisjon av små kunne høvle over de store i EUs organer.

Men forsøket mislykkes. Grunnlovsutkastets skjebne er nå uviss. Følgelig stirrer EU et kaos i hvitøyet. De store er nok ikke først og fremst bekymret for at en stor gruppe små skal slå seg sammen og lage kluss for dem. Langs slike linjer pleier alliansene i EU ikke å gå. De er mer generelt bekymret for at evnen til å ta og følge beslutninger vil svekkes.

Før kunne Tyskland og Frankrike slå i bordet og si «hør nå her...». Men nå blir bordet så stort at smellet av to knyttnever ikke høres like godt.

EUs store land mener Unionen trenger en sterk «regjering». Formelt er Europakommisjonen nærmest å ha en regjerings fullmakter i EU. Den skal være forslagsstiller og pådriver, og samtidig kontrollere at vedtak følges opp. Men siden b e slutningene tas av medlemslandene i Rådet (og av Europaparlamentet) er det opp til landene å bestemme om Kommisjonen får spille rollen i praksis.

De siste årene er Kommisjonens makt svekket. Medlemslandene - særlig, men ikke bare de store - vil heller styre selv. Den holdningen har for øvrig også flere av de nye landene, Polen ikke minst.

En mulighet nå er at EU-landene blir enige om å bruke årets valg av Romano Prodis etterfølger til å styrke Kommisjonen. Det er ingen sannsynlig utvikling.

Den andre muligheten er den vi forholdsvis trygt tolket Berlin-møtet i lys av. Tradisjonelt har Tyskland og Frankrike stått på den ene siden og Storbritannia på den andre når viktige beslutninger skulle tas i EU. Enigheten de tre imellom om forsvarspolitikken i fjor var et varsel om at slik behøvde det ikke være. Møtet i Berlin går et stort skritt videre i retning av å gjøre denne trioen til en slags regjering - eller «direksjon», som noen de siste dagene har kalt den.

Dette kan ødelegge samholdet i EU. Men for det første vil de tre fortsatt ha dype interessemotsetninger seg imellom. Og for det andre kan stormaktene uansett ikke bestemme ting helt på egen hånd - de vil trenge alliansepartnere.