ASGER WESTH

New Orleans, Louisiana

Med et plastkrus med whisky i hånden kommer Carl Scott humpende nedover gaten. Den usikre gangen hans blir fulgt av skarpe blikk fra de mange soldatene og politifolkene som patruljerer til fots, i biler og i pansrede kjøretøy i byen med sine skarpladde våpen.

Carl Scott er blant de ca. 10.000 borgerne som ikke dro etter evakueringsordren fra New Orleans' borgermester. Ingen kjenner det nøyaktige antallet. Heller ikke på de døde, som øyenvitner forteller får lov til å bli liggende siden hjelpen konsentreres om de som ble igjen — og fortsatt lever.

Elsker byen

Carl Scotts våte hvite gummisko viser at han tilsynelatende ikke har hørt advarslene om ikke å komme i kontakt med det bakteriefylte vannet.

I Canal Street, der trikkene inntil nylig kjørte, har medier fra hele verden parkert på skinnene. Brune kanter på bygningene vitner om hvor høyt vannet har stått, og en grønnlig kant om hvor mye det falt da pumpene ble satt inn. På et gatehjørne har en flatbunnet båt i stål gått på grunn på asfalten, men få kvartaler nedover gaten står veien ennå under vann.

Carl Scott vet ikke hvor han skal gå.

— Jeg var på vei til evakueringssenteret, men jeg ombestemte meg. Jeg er født og oppvokst i New Orleans, og jeg elsker byen. Jeg har ikke lyst til å forlate den, sier han.

Carl Scott har fire barn. Han håper de er i sikkerhet, men han vet det ikke siden han verken ser noe til dem eller til moren deres. At det har trengt vann inn i huset hans, bekymrer han heller ikke.

— Bortsett fra vannet har det ikke skjedd noe, og jeg lå og lyttet til vinden da orkanen rammet New Orleans, ler han.

Forretningene har ikke åpent, så det er umulig å kjøpe noe, men han får mat hos moren sin.

— Det verste er at der ikke er strøm eller rent vann i kranene, sier han.

Har skutt fem

Carl Scott slentrer videre. Han vil opp til Superdome, der han har hørt at der stadig oppholder seg evakuerte mennesker. Han ombestemmer seg etter få skritt.

— Det blir i morgen, sier han.

Det samme tenker Jack Reynolds. Han har ikke vasket seg på 10 dager, og varmen i New Orleans gir svette i pannen og gjennomvåte skjorter hos de fleste.

— Jeg stinker, sier han.

Som offiser i en bataljon fra Nasjonalgarden i Oklahoma har Jack Reynolds sammen med sersjant Gary Henderson vært utstasjonert i Afghanistan. Det var til tider voldsomt. Det er New Orleans også, men det er deres egne landsmenn som de om nødvendig retter våpen mot. Nasjonalgarden har foreløpig skutt fem snikskyttere.

Jakt på pyromaner

— Det er ikke så mye skyting etter at vi og militæret er kom hit. Snikskytterne har ikke en sjanse mot oss. De får igjen big time, sier Jack Reynolds.

Med geværene mellom beina forteller de om en gruppe mennesker i en rød pickup som har raste rundt i New Orleans og satt fyr flere steder. Dem vil de gjerne ha fatt i.

Få gater fra bataljonens hovedkvarter i St. Charles Avenue stiger en røyksky til værs. En brannbil krysser med høy fart gaten, som bortsett fra de mange patruljene ligger øde og uvirkelig.

Palmetrær har veltet, ledninger henger ned over veien, og vinduene i de store sørstatsvillaene er spikret igjen med store treplater.

Ikke trygt

I sentrum av New Orleans er vinduene til mange butikker barrikaderte eller smadret. Et par bukser med prislapp vitner om de plyndringene som har foregått. På Sheraton New Orleans og andre av de større hotellene der politifolk er innlosjert, er det liv og lys, og natten er preget av blinkende lykter og sirener.

— Det er ikke klokt å kjøre eller gå alene rundt når det er mørkt. Men det blir bedre time for time, sier major Jim Champagne. Han er sjef for en tropp soldater fra 82. divisjon av US Airborne fra Fort Bragg i North Carolina, og hans menn har vært rundt til mange hus for å få folk til at dra.