LOUISE WITH

Det var 17. mars 2004 det skjedde, det som ble nådestøtet for kosovo-serbernes fremtidshåp.

Til da hadde det vært store fremskritt.

Voldsepisodene var blitt færre, og serberne deltok i Kosovos regjering og parlament. Men så brøt de verste urolighetene i provinsen siden krigen ut. 19 ble drept, over 900 såret, og 4500 drevet på flukt.

«Skinje», ropte de — skjellsord for serbere. De kastet også stein. En stor gruppe albanere samlet seg omkring den såkalte «Ju-bygningen» i Pristina, leiligheter bygd av det serbiske regimet i 1990-årene til serberne i Kosovo. Ennå bodde det ennå vel 150 serbere her, noen av Pristinas aller siste.

Vil glemme politikk

Radojka og Mirko Raskovic og deres tre døtre på 13, 12 og 5 holdt seg innendørs. De hadde opplevd det før. Etter krigen i 1999 ble Mirko Raskovic' mor drept, og de måtte forlate hjemmet i Goles, knappe to mil fra Pristina. Men Radojka Raskovic hadde aldri trodd det kunne skje igjen:

— Det var unge menn på 15-20 år. Først var de bak huset, senere kom de foran inngangsdøren. Jeg aner ikke hvor mange, noen sa 2000-3000, forteller Radojka Raskovic og tilføyer raskt:

— Men alt er så politisk her. Jeg vil ikke si noe stygt om albanske barn. Jeg har selv barn, og vet at de kan bli ledet på ville veier. Vi har alle lidd, både serbere og albanere.

Hun vrir hendene og snakker raskere:

— Jeg skulle ønske vi kunne glemme alt om politikk og klare å leve sammen. Alle vet at vi er nødt til det. Vi har alltid hatt et fint forhold til våre albanske naboer, det har vi stadig. Noen av dem gikk til og med ut for å prøve å stoppe mennene 17. mars. Det nyttet bare ikke.

To måneder i gymsal

I 1999 var det kosovo-albanerne som var ofre på all verdens tv-skjermer. Men i mars i år var rollene byttet. Nå var det serbere som var mål for den verste etniske uroen siden krigen.

Ut på kvelden gikk det villere for seg foran huset i Pristina. Huset ble tent på. De første serberne ble evakuert av NATOs KFOR-tropper ved 22-tiden. De ble kjørt ut i en minibuss med knuste ruter. Familien Raskovic kom med neste pulje klokken 23.30, denne gang i et armert militærkjøretøy. De måtte etterlate alt. Serberne i de siste oppgangene ventet til klokken tre om natten. Det var åtte barn blant dem. kun tre er kommet tilbake.

Familien Raskovic kom hjem i mai etter å ha bodd vel to måneder på en skole:

— Jeg holdt ikke ut å leve i en gymsal. Barna trengte rene klær. Jeg ville hjem, hvor skulle vi ellers dra? spør Radojka Raskovic.

Tør ikke gå til butikken

Nå er «Ju-bygningen» beskyttet av soldater 24 timer i døgnet. Likevel er bare ca. 30 serbere kommet tilbake. Radojka og Mirko Raskovic mistet begge jobben i 1999. Nå lever de av sosialhjelp. Jentene går på skole i en serbisk landsby i nærheten og blir kjørt i skolebuss hver dag.

Selv om familien bor midt i Pristina, går de aldri ut. De tar bussen til den serbiske byen Gracanica i nærheten for å handle - eller sitter hjemme:

— Jeg går til kjøpmannen 20 meter borte, det er alt. Jeg kunne kanskje gå ned i byen, kanskje ville ingen se til min side, men jeg ville vært redd. Man vet aldri når de frustrerte unge dukker opp igjen, sier Radojka Raskovic.

De aller fleste serberne i Kosovo lever som Radojka Raskovic og hennes familie, isolert i små grupper, landsbyer og enklaver, beskyttet av KFOR og Kosovos politi. Apatien har vokst seg sterk. De vil ikke stemme under lørdagens valg, ikke reise, ikke tenke på fremtiden. Bare leve fra dag til dag og være i fred.

Familie på 12 kvadrat

I Pristinas gamle serbiske kvartal, bak en metallport og en blomstrende hage, sitter tre eldre damer i Vukosava Mitrovic' hyggelige stue. En gang bodde tusenvis av serbere her i kvartalet. Nå er det trolig færre enn 100 igjen i Kosovos hovedstad, mest eldre, som sjelden tør gå ut.

Venninnene drikker sterk kaffe, spiser bjørnebærsyltetøy og sludrer om løst og fast. Pristina er deres hjem, her er de født og her blir de til de dør - eller til noen kommer og vrir om halsen på dem, som Dragica Jaricijevic galgenhumoristisk sier. Vukosava Mitrovic kom hjem i februar etter nesten fem år i Serbia. Hun har fått brev om at hun kan stemme på «Hotel UNMIK». Men hun vet ikke hvor det er. For de fleste steder og gater fått albanske eller internasjonale navn siden sist hun bodde her.

I Ugljare få kilometer unna bor 17 serbiske familier i hver sin hvite container. Sover, spiser, ser tv, snakker og lever på vel 12 kvadratmeter. Husene deres i Kosovo Polje ble brent i mars. Nå bygger regjeringen dem opp igjen, men de færreste vil tilbake:

— Jeg er blitt overfalt én gang. Hvem kan garantere at det ikke skjer igjen? spør 70-årige Dobrinka Stankovic, som ble angrepet av maskerte menn i sitt hjem og mistet 30 prosent av hørselen etter et voldsomt slag i hodet. I siste øyeblikk ble hun, datteren og barnebarn reddet ut av KFOR. Hennes 71-årige mann ble overfalt på gaten og fikk slått ut mange tenner. Siden satt de på politistasjonen og så husene brenne:

— Alt vi har bygd opp gjennom 50 år er tapt. Vi hadde en stor hage med grønnsaker, frukt, blomster, høns og griser. Alt det kan aldri erstattes, sier hun fortvilet.

Verken fremtiden eller valget har hun særlig til overs for.

— De internasjonale sa at forholdene ble bedre, og jeg trodde dem. Nå tror jeg ikke på noe mer.

<b>BRAKKETILVÆRELSE:</b> Dobrinka Stankovic (70) (t.h.) og Stana Radiusinovic (79) ble fordrevet fra sine hjem i Kosovo Polje. Nå bor de i containere på 12 kvadratmeter, tre kilometer fra sine tidligere hjem.