FRANK M. ROSSAVIK

Nice/Brussel

I forgårs var USAs nye utenriksminister Condoleezza Rice i Paris og sa at forholdet mellom USA og Europa står foran en ny vår.

I går spiste hun arbeidslunsj med NATO-kolleger i Brussel. Etterpå fortalte Rice at nå er NATO en «samlet allianse som vet hva den skal gjøre fremover».

Det ville i så fall være første gang på 15 år.

Den direkte foranledningen er diskusjonen om hvilken rolle NATO skal spille i Irak, og den illustrerer den før så mektige alliansens problemer.

Før toppmøtet i Istanbul i juni i fjor var det snakk om at NATO skulle ta en betydelig rolle for å skape ro og orden i Irak. Men på grunn av den fortsatte uenigheten om Irak-krigen, primært mellom USA på den ene siden og Tyskland og Frankrike på den andre, endte det i skuffelse: Alliansen greide kun å enes om å trene irakiske sikkerhetsstyrker.

Siden har NATO strevd selv med å få gjort så lite. Tyskland og Frankrike har ikke villet sende instruktører av gårde. NATO kjekler om man skal trene irakerne inne i Irak eller et annet sted. Dessuten går det i hvorvidt pengebidrag er godt nok som et alternativ til å stille folk.

Det store målet for NATO-toppmøtet 22. februar er å bli enige om å iverksette vedtaket fra Istanbul i fjor.

Liknende problemer har NATO hatt siden 2003 med å oppfylle vedtatte forpliktelser for operasjonen i Afghanistan.

Hvordan er NATO blitt så pusl e te? Det har helt konkrete grunner. Det begynte med at Sovjetunionen og Warszawapakten forsvant for rundt 15 år siden. Da mistet også NATO sin mening med livet — alliansen skulle jo beskytte Europa mot militære angrep fra øst.

Ganske raskt etterpå begynte USA å fokusere tropper og oppmerksomhet mot andre steder i verden, mens EU begynte å bygge opp sin egen sikkerhetspolitikk.

NATO måtte slankes kraftig, men ble også satt i gang med å reorientere seg mot nye oppgaver.

Så kom et knippe katastrofer. En var krigen på Balkan, der EU ikke maktet å gjøre noe og USA til slutt - i 1999 - grep inn.

Etter angrepene på New York og Washington i 2001, kom sjansen til å styrke både transatlantiske bånd og NATO igjen. Frankrike, Tyskland og andre tilbød USA «ubegrenset solidaritet» og ville til og med iverksette NATO-traktatens artikkel 5 for første gang. Det vil si at de formelt ville se på angrepene i USA som et angrep på hele NATO.

Men USA valgte å si nei takk til sine europeiske allierte, og ikke bruke NATO til den påfølgende krigen i Afghanistan.

Den beslutningen mente mange allerede den gangen var NATOs banesår.

Så kom striden rundt Irak-krigen i 2003. Der gjorde Tyskland og Frankrike sitt for å stanse USAs krigsplaner. President Jacques Chirac ville til og med nedlegge veto mot en FN-resolusjon som skulle rettferdiggjøre angrepet. Tyskere og franskmenn hindret også at NATO kunne brukes til noe.

Så kommer altså de nyeste historiene om NATOs etterkrigs-roller i Afghanistan og Irak på toppen.

Forholdet mellom USA og viktige EU-land, et stykke på vei også EU som sådan, har i flere år nå vært det vi på norsk kaller «bånn i bøtta». Og det er ikke ord som har skapt situasjonen, det er helt konkrete handlinger.

Nå er vi midt i en sikkerhetspolitisk høysesong. Condoleeza Rices Europabesøk har startet ballet. I dag møtes NATOs forsvarsministre her i Nice. I morgen og i helgen går den store sikkerhetspolitiske konferansen i München; «sikkerhetspolitikkens Davos». Og 22. februar er det altså NATO-toppmøte i Brussel, med president George W. Bush på besøk.

Vi kommer til å få en jevn strøm av ord om hvor gode venner alle er og hvor effektivt NATO nå skal opptre.

Men det handlinger har ødelagt, må nok også bygges opp igjen i handling.

Det vi må se etter er: Hva skjer helt konkret med NATOs vedtatte prosjekter i Afghanistan og Irak? Blir NATO Response Force, den nye utrykningstroppen, brukt til noe? Greier USA og Europa samarbeide om å få kontroll med atomtrusselen fra Iran?

Det vil fortelle mer enn tusen ord.