Den var ment å være en fabrikk for produksjon av argumenter til bruk for republikanske politikere i debatter i Kongressen. Og til propaganda for konservativ politikk.

DEN KONSERVATIVE tenketanken The Heritage Foundation ble etablert i 1972 for å demme opp for en liberal bølge som sveipet over USA.

Det ble på sin måte en rask suksess, og allerede foran valget i 1980, som ble en suksess for den nykonservative Ronald Reagan, var den en politisk maktfaktor.

Og det har den siden vært, samtidig som den har utviklet seg til noe mye mer: En idébank med konservative intellektuelle ressurser som gjennom et effektivt apparat, hjulpet av moderne teknologi, sprer tanker og holdninger til politikere, publikum og medier.

Ofte blir disse tankene en del av offisiell amerikansk politikk uten at det legges vekt på at dette på et tidspunkt ble oppfattet som ytterliggående og umulig å gjennomføre.

Heritage er ikke alene. I USAs hovedstad er frittstående private tenketanker en av de mange vekstnæringer som er sprunget ut av det politiske miljøet. Det finnes tilsvarende miljøer i det liberale leiren. Fellesnevner er at de for en stor del finansieres av frivillige bidrag — som det kan kreves skattefradrag for.

MENS AMERIKANSKE hæravdelinger sliter seg frem gjennom ruiner i Bagdad, noen leter angivelig etter restene av Saddam Hussein etter mandagskveldens bombeangrep, er Heritage allerede i gang med et nytt korstog.

«Skrem Iran og Syria for å blande seg inn i etterkrigs-Irak» er overskriften på et ferskt nyhetsbrev.

Her heter det at de to landene støtter en ny og ukonvensjonell trussel mot de amerikanske soldatene - geriljakrig.

Det vises til at de to landene i 1980-årene støttet den Libanon-baserte Hizbollah-geriljaen som lyktes i å drive ut de amerikanske fredsbevarende styrkene. Nå kan det være et ønske om å gjenta suksessen i Irak, heter det i nyhetsbrevet.

Med henvisning til amerikanske etterretningskilder og forsvarsminister Donald Rumsfeld hevdes det at begge land har gjort sitt beste for å stikke kjepper i hjulene for de amerikanske styrkene, både ved å sende inn paramilitære styrker, la arabiske frivillige få passere fritt til Irak og våpensmugling.

Slik bygges det opp et fiendebilde i den amerikanske opinionen. For om ikke annet bidrar «informasjonsspredningen» til å skape oppfatninger om at de to landene vil skade «våre gutter».

ET ANNET EKSEMPEL: For noen dager siden ble FN dømt nord og ned. Budskapet var at en organisasjon som ikke har klart å sette ut i livet 17 resolusjoner som har krevd irakisk avvæpning, ikke har moralsk ryggrad eller kapasitet til verken å administrere Irak eller stå for sikkerheten i landet etter at Saddam Hussein er fjernet.

Derfor kan FN ikke ha mer enn en begrenset rolle i etterkrigs-Irak, begrenset til humanitært arbeid gjennom UNICEF og Verdens Matvareprogram.

Utenriksminister Colin Powell ga uttrykk for de samme holdninger under en høring i Kongressen like etter at de første bombene falt, men Heritage fant grunnlag for en understrekning til sine «abonnenter».

Kanskje ikke minst fordi Storbritannias statsminister Tony Blair syntes å være i ferd med å støtte synet til «forræderne» Frankrike, Russland og Tyskland om at det må være FN som har hovedrollen i den humanitære bistanden til og gjenoppbyggingen av Irak.

Heritage går så langt i utformingen av en politikk for Irak at det kreves sanksjoner mot franske, russiske og tyske selskap som har hatt forretningsforbindelser med Irak. Uten at det sies et ord om de amerikanske selskapene som har hatt det, enten det nå gjelder våpenrelaterte eller oljetransaksjoner.

Men er man korsfarer så er man korsfarer. Da drives man frem av en blind tro og ønsket om å skape et land i sitt bilde.