ELISABETH RISA (Pervomaisk, Ukraina)

Daria (6) er akkurat ferdig med skoledagen. Nå klatrer hun opp på en karusell og virvler rundt helt til de høye betongblokkene rundt henne svimler sammen mot en grå og sløret himmel.

Rundt oss jamrer løshundene i kulden. De gamle konene på torget retter på sine hodetørklær og når de smiler blotter de sine tannløse gommer. De gamle tilbyr solsikkefrø fra små plastposer. Ingen kjøper. Ingen har penger til godterier.

Seks uker uten far

Hjulsporene i gjørmen utenfor blokk-kvartalet i Oktoberskaya 6 har frosset fast. Tankbilen som kommer med rent drikkevann har tatt plass på tunet. I en lang rekke står kunder i kø for å fylle opp flasker og kar. Mor til Daria kjøper ikke vann. Hun kan ikke betale.

Det er drøyt seks uker siden to norske politifolk forlot Daria, moren Jelena og lillebroren Omar ved immigrasjonskontoret i Kiev. Nå bor Daria sammen med sine besteforeldre i landsbyen Pervomaisk, noen mil utenfor storbyen Kharkov i Ukraina.

Hennes far ble sendt til Afghanistan. Hun har ikke sett ham siden politiaksjonen på Dale.

Gjenforenes?

Jelena Khaustova og Saifullah Mehrabi giftet seg vinteren 1997 i Kiev. Sammen med datteren Daria kom de tre til Norge mai 2005. Lillebror Omar er født i Norge. Ekteparet har ikke sett hverandre siden den dramatiske morgenen på Dale.

Alt Jelena vil, er å gjenforenes med den hun elsker. Hun kan ikke dra til ham i Afghanistan, der er det krig og svært urolige forhold. Penger til en slik reise har hun heller ikke.

Jelena har tenkt og vurdert tusenvis av ganger; Siden sønnen fortsatt er så liten kan hun ikke jobbe. Dermed har hun ikke penger og må bo hos sine foreldre. Hennes største ønske er å få mannen tilbake. Men ham kan hun ikke invitere før hun kan dokumentere overfor Ukrainske myndigheter at hun kan forsørge ham. Det kan hun ikke. Hun må også dokumentere at hun kan gi ham et sted å bo. Det kan hun heller ikke.

Usikkerheten gnager. Tankene kverner. Aller helst vil hun være sterk, sterk for sine barn. Men når Daria spør etter faren kan ikke moren la være å gråte.

Daria var heldig som fikk begynne på skolen. Normalt er det bare opptak ved begynnelsen av ett nytt skoleår. Men Pervomaisk preges av fraflytting, her finnes ikke arbeidsplasser. Det var god plass for flere barn i klassen.

En kjemikaliefabrikk i utkanten av landsbyen gir et knippe innbyggere jobb. Samtidig fører utslippene fra fabrikken til at landsbyens innbyggere statistisk ligger på tuberkulosetoppen i landet.

Forlatt i Kiev

Jelena fikk aldri noen penger til å komme seg fra hovedstaden Kiev til hjembyen Pervomaisk. Hun forteller at to norske personer fulgte henne til immigrasjonskontoret i Kiev. Der ble hun forlatt med barna. En 500-lapp fra en nabo på Dale var det hun hadde av penger. Med dem kunne hun betale for togtur til Kharkov og kontakte venner som kunne kjøre henne til foreldrene.

Jelena forteller at innbyggere i landsbyen overlever på å dyrke grønnsaker i små kolonihager. Mange lager hjemmelaget vodka som de selger. Store deler av befolkningen i landsbyen har problemer med alkoholisme. Blant unge er narkotikabruk langt fra uvanlig. Nær halvparten av innbyggerne er uten arbeid.

Mens Daria virvler rundt på lekekarusellen forteller moren oss at barn, enkelte ikke eldre enn seks år, røyker.

Fremtid

Jelena kan vanskelig se for seg en fremtid i landsbyen.

– På 70-tallet var det optimisme og håp. Folk følte seg trygge, forholdene var stabile. Blokker ble bygget i massevis sammen med fabrikker som ble etablert. Nå står det meste tomt, sier Jelena.

Nær togstasjonen står en høyreist statue av Lenin. Like ved står en nedstøvet gammel bygning. Den vitner om det som en gang var en brødfabrikk. Det er mange år siden bakerovnene var varme der. Bak et høyt gjerde viser Jelena oss stolt landsbyens flotteste hus. En arkitekttegnet enebolig, konstruert og tegnet av hennes egen mann som er arkitekt.

Ny opplevelse

Like utenfor hagen står det som er husets private gasstank. Det er Jelenas mann som bidro til at gasstanken, den første private i hele landsbyen, ble satt opp som en sikkerhet for konstant gasstilførsel. For når kulden setter inn for fullt på den ukrainske landsbygden er det ikke uvanlig at gasstilførselen stenges.

Kjemikaliefabrikken er synderen. Gassen kommer først til fabrikken og når det er kaldt krever den alt gassen. Det blir ikke noe til overs til resten av beboerne.

De fleste ungene i Pervomaisk har opplevd kulden før. Bare Jelenas små barn vet ikke at det snart er slutt på varmen.

Det blir en ny opplevelse for Daria og Omar.

Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende

Fredrik Refvem