ERIK THOMLE

El-Sadig fant sin far og storebror da han kom tilbake fra sitt skjulested bushen. Dit hadde han flyktet da militæret og den arabiske Janjaweed-militsen angrep landsbyen hans.

Kort etter meldte han seg til Sudan Liberation Army, SLA, for å kjempe mot mennene som drepte hans far.

Nå sitter han under trærne i en opprørsleir tett ved grensen til Tchad og besvarer spørsmål med uttrykksløst ansikt og et gammelt iransk gevær knuget mellom hendene. El-Sadig sier selv at han er 16 år, men virker yngre. Kanskje oppgir han for høy alder fordi han vet at barn ikke får være soldater i SLA.

Som konsentrasjonsleire

Hans beretning om overfallet en tidlig morgen for syv måneder siden likner til forveksling de talløse beretninger fra flyktninger inne i Tchad og andre opprørssoldater i leiren like ved grensen.

Om menn som på hester og kameler sniker seg gjennom bushen og plutselig slår til mot ubevæpnete landsbyer.

30 ble drept i angrepet på landsbyen. Halvparten var kvinner. Fem var barn.

El-Sadig hadde ni søsken. Foreldrene drev landbruk i landsbyen Aduo utenfor byen Misterei, sør for Coacha-leiren der han nå bor. Resten av familien er i Misterei. Det er seks måneder siden han sist så sin mor.

Sudans arabiske regjering hevder at den svarte befolkningen på landsbygda kan være i sikkerhet for den arabiske militsen ved å søke inn til Darfur-provinsens store byer.

Men det slipper bare ut sparsomme opplysninger om forholdene i byene. Noe tyder på at de bevoktete byene, der også Janjaweed-militsen deltar i vaktholdet, er i ferd med å utvikle seg til konsentrasjonsleirer. De få flyktningene som kommer over grensen, forteller nødhjelpsorganisasjonene at bare kvinner får lov til å forlate disse byene for å hente mat, og yngre kvinner risikerer å bli voldtatt hver gang de passerer sperringene.

«Ingen under 19»

Regjeringen har laget en sperrelinje et stykke inne i Darfur, der veiene er blokkert av militærposter, og de sier at patruljer leter i bushen for å stoppe svarte på flukt.

Men El-Sadig mener at hans familie er i sikkerhet. Han har ikke hørt annet.

— Jamjaweed tok alt fra oss. Jeg vil kjempe for min frihet, og her er jeg fri, lyder det med altfor mye livserfaring fra gutten, som plukker på geværet. Han legger den aldri fra seg, og den er tung for en spinkel gutt.

— Hvis man vil vinne sin frihet, er intet for tungt, oversetter tolken, Mohammad Ibrahim, hans svar.

I Aduo gikk han på skole og drømte om å bli lege.

— Men lærerne var de første som flyktet. Regjeringen var etter alle med utdannelse, og svarte kan ikke lengre få en utdannelse i Sudan, har han lært. - Derfor begynte min storebror å lære meg å skyte.

Kommandant Khamiss Abdallah forteller at mange foreldreløse gutter oppsøker Sudan Liberation Army for å bli utannet til soldater. Noen av dem er under 10 når de stiller i opprørernes leire. De blir ikke akseptert som soldater.

— I forrige måned sendte vi 20 gutter som var kommet til leiren, videre til Tchad. De var for små til å bli her. Vi følger Genèvekonvensjonen og tar ikke unge under 19 år med ut på farlige operasjoner, hevder han. - Skal vi gjennomføre et angrep, blir guttene gjemt et sikkert sted og skal vente på oss til operasjonen er gjennomført.

Om det er riktig, ved kun kommandanten selv og hans menn.

Ung veteran

Men El-Sadig er utdannet til å stå rett, trampe med foten i jorden og parere ordre når overordnete sier noe til ham. Flere ganger under besøket blir han sendt ut i den tette bushen omkring leiren med riflen over skulderen for å holde utkikk.

Om nettene sover El-Sadig på jorden, kun med et tynt teppe under seg, slik alle de andre soldatene. Om morgenen er guttene de første til å finne frem geværene, skille dem, rense de enkelte delene og sette de sammen igjen. Våpnene er gamle, produsert til kriger utkjempet lenge før guttene selv ble født.

Guttenes jordiske eiendeler er en skitten og hullete T-skjorte, et par kamuflasjebukser, et belte til ammunisjon og så den tunge riflen.

Geværet er alltid med når de går rundt i leiren. Uansett om de skal lage te, hirsegrøt til kvelds eller henge våre gjennombløte klær fra turen over grenseelven til tørk på noen grener.

Eller når de etter morgenbønnen kl. 5.50 begynner å feie den harde jorden under mangotrærne ren for blad og annet avfall. Rengjøringen og matlaging er guttenes arbeid, og alltid har de geværet med seg.

En annen gutt, Khalid, ser yngre ut enn El-Sadig.

Det er fordi han var syk som barn. Faktisk er Khalid 19 år og nesten veteran i opprørshæren, lyder Mohammad Ibrahims forklaring.

Verdens fattigste

Barna utgjør en meget stor andel av ofrene for Sudan-regjeringens og de arabiske militsgruppenes terrorkampanje mot Darfurs svarte befolkning.

I stedet for å angripe direkte mot leirene til opprørshærene, slår militsen til mot sivilbefolkningen, som de mistenker for å støtte opprørerne både med proviant og nye soldater.

Noen anslår at 50.000 mennesker har mistet livet under halvannet års kamper i Darfur, og 200.000 er flyktet til nabolandet Tchad. Omkring en million menes å være konsentrert i byene inne i Darfur.

Områdene der kampene og terrorkampanjen mot befolkningen på landsbygda foregår, er ikke bare blant verdens absolutt fattigste. Det er også her befolkningstilveksten er størst.

Kvinnene føder i gjennomsnitt mer enn seks barn, og selv om levealderen er kort, blir det født tre ganger så mange som det dør i løpet av et år.

El-Sadigs mor fikk 10 barn. Nå er hun alene om å skaffe mat til de åtte minste.

Selv om El-Sadig har meldt seg til frigjøringshæren, har han ikke de store illusjoner om at kampen mot Khartoum-regjeringen kan krones med seier bare med våpen.

— Vi er barn, og vi lider nå. Hvorfor gjør de internasjonale organisasjonene ikke noe for å løse våre problemer? spør han.

UNG VETERAN: Sudan Liberation Army hevder de følger Genèvekonvensjonene og ikke lar noen under 19 år delta i kamper. Mange ser imidlertid ut til å være godt under den alderen.<p/>FOTO: CARSTEN INGEMANN