• Jaså, du sender e-post, sier turistsjefen i Nord-Korea og presser frem et smil.

Pliktskyldigst har jeg fulgt ordre og fylt ut søknaden om internasjonal kommunikasjon. Den er stemplet og innvilget. Riktignok er det ikke tillatt å surfe på nettet på luksushotellet i Pyongyang, men når papirene er i orden kan jeg sende e-post og skrive nesten hva jeg vil.

Men turistsjefen, mr. Li, virker ikke helt beroliget. Også de andre oppasserne kommer bort for å ta en kikk på den uvanlige aktiviteten. PC-en jeg skriver fra er kanskje den eneste i Nord-Korea der internett er delvis tilgjengelig.

Dagen etter

Det er dagen etter at røverstaten, verstingen i det internasjonale klasserommet, har gjennomført sin første atomprøvesprengning. Ikke at gruppen med sykkelturister fra Norge merket noe særlig forskjell, selv om vi bare var 20 mil unna. Vi kunne umulig blitt kontrollert grundigere uansett. Hele uken har vi blitt fotfulgt av velkledde, vennlige kamerater med Kim Il Sung-pin på jakkeslaget.

Luksusvariant av Alcatraz

Allerede på flyplassen blir det klart at Nord-Korea er et reisemål langt utenom det vanlige. Det finnes ingen minibanker, vekslingsautomater, reklameplakater, butikker eller drosjer. På ankomsttavlen står bare en by — Beijing.

Mobiltelefoner er ulovlig og blir beslaglagt ved ankomst. Bagasje som ikke lar seg åpne blir brutt opp og gjennomgått på skånsomt vis. Ingen får bevege seg alene i løpet av oppholdet, annet enn på toalettet. Og ingen får fotografere på gaten, eller ute i naturen for den saks skyld, uten tillatelse. Vanlige nordkoreanere får vi ikke treffe.

— Dere kan bevege dere fritt inntil fem hundre meter fra hotellet, var instruksen fra guiden da vi sjekket inn i skyskraperen som ruver 47 etasjer over elvebredden i sentrum av Pyongyang. Praktisk da at hotellet ligger på en øy. I den roterende restauranten på toppen får man følelsen av å befinne seg i en slags luksusvariant av Alcatraz.

Ingen biler

Som så mye annet i Nord-Korea ser det ut til at hotellets viktigste funksjon er å være storslått og imponerende. De åtte heisene, kasinoet, svømmebassenget, bowlinghallen, diskoteket og restaurantene er nesten tomme. Knapt en eneste annen gjest er å se.

Slik er det også med den enorme hovedveien inn til Pyongyang. Den er hundre meter bred, har ti kjørefelt, og fortau på begge sider. Bygget på dugnad av folket, får vi vite. Men biler har den ikke. Derimot kryr det av folk som går, sykler eller frakter store lass med oksekjerrer eller på sin egen rygg.

Terrorbalanse

— Nord-Korea har tatt initiativ til dialog med USA mange ganger, men hver gang blir vi avvist. USA har tusen atomstridshoder i Sør-Korea som peker mot oss. Vi må ha rett til å forsvare vårt territorium, sa en nordkoreansk oberst vi møtte. Samtidig sier myndighetene at Nord-Korea aldri vil bruke et atomvåpen først, men at landet må ha et sterkt forsvar for å opprettholde en terrorbalanse i forhold til fiendene Sor-Korea og USA. Hva er sa løsningen på atomkrisen? Fra Nord-Koreas ståsted er svaret soleklart. USA må trekke seg ut av Sør-Korea og oppheve blokaden.

Masseopptog

Mens hele verden fordømmer Pyongyang, strømmer tusenvis av ungdommer inn på masseopptog til ære for det ufeilbarlige lederskapet. Fra tidlig morgen til etter solnedgang er hvitkledde studenter å se i alle byens parker og plasser.

Men når kvelden kommer, senker det seg en mørk uhygge over hovedstaden. Det finnes nesten ikke gatelys, og de enorme boligblokkene er stort sett mørklagte. I hver eneste av de utallige leilighetene henger en enslig lyspære på samme sted midt i rommet - uten lampeskjerm. Fra tid til annen skimtes en blek lysstripe fra en eldgammel buss eller trikk som tråkler seg gjennom sentrumsgatene. Til sent på kveld er det lange køer på fortauene av folk som venter på kollektivtransport. Vognene er alltid smekkfulle.

Privatbilisme eksisterer praktisk talt ikke. De få som har bil, har utvilsomt en tøff jobb med å skaffe drivstoff. Knott-biler, som drives av store vedovner på lasteplanet, er ikke noe uvanlig syn. Og som regel er det fullt av folk, soldater og sivile om hverandre, som klamrer seg fast på lasteplanet mens røyken og flammene står opp mellom dem. Strømkrisen i Norge er ingenting mot det nordkoreanerne opplever hver eneste dag. Selv på noen av landets beste hoteller finnes ikke varmt vann. Men monumentene over den evige presidenten, Kim Il Sung, er som regel godt opplyst.