JAN TYSTAD

Undergrunnsstreiken var en politisk aksjon. Den største fagforeningen ledes av en venstreradikal sosialist, Bob Crow, som er rasende fordi Blair-regjeringen har bestemt at private skal få drive deler av undergrunnsnettet. Han hevder at sikkerheten er i fare og viser til de mange ulykkene som skjedde da jernbanenettet ble privatisert.

Streikebølge

Det er ikke bare undergrunnsarbeiderne som protesterer. Onsdag gikk kommuneansatte til en dags streik fordi de bare er tilbudt tre prosents lønnsøkning. De forlanger seks. Dette er lavlønnsyrker som søppeltømmere, vaskehjelper på sykehusene, parkeringsvakter og sosialarbeidere, blant disse tjener 800.000 under 123.000 kroner i året i gjennomsnitt. Det er planlagt flere punktstreiker hvis ikke lønnstilbudet blir økt.

Det blir tre 48-timers streiker på en del av jernbanenettet i sommer. Datoene er ikke fastsatt. Undergrunnsbanen i London kan bli rammet på nytt, men noen dato er ikke fastsatt.

Brannmennene forbereder streik til høsten, men trolig ikke før november.

Kollisjonskurs

Fagbevegelsen grunnla det britiske arbeiderpartiet Labour. I hele etterkrigstiden har fagbevegelsen hatt stor innflytelse over de forskjellige Labour-regjeringen, den har finansiert partiet og har til gjengjeld fått noen av regjeringsjobbene, men nå er dette kjærlighetsforholdet over. Fagbevegelsen er ikke begeistret for Tony Blairs nye venner i City og hans tro på privatisering.

Resultatet er at flere store forbund har skåret ned på bevilgningene til Labour. Motsetningene er så sterke at visestatsminister John Prescott har meldt seg ut av sin fagforening, det samme har tidligere utenriksminister Robin Cook gjort. En rekke fagforeninger er overtatt av venstreradikale ledere som forsøker å sette regjeringen under press.

Men det er ikke bare noen få forbund som er på kollisjonskurs. Det britiske LO, TUC har utarbeidet en liste over krav den kommer til å stille Blairs regjeringen. Den vil ha nye lover som gir arbeiderne større rettigheter. Planen ble lekket til The Guardian i går, og viser klart at hele fagbevegelsen nå er radikalisert og ønsker at de lovene Margaret Thatcher innførte for å begrense de fagorganisertes rettigheter, nå oppheves.

TUC forlanger at alle fagorganiserte skal ha rett til å streike, uten å bli oppsagt. De krever beskyttelse mot urimelige oppsigelser helt fra første dag man blir ansatt, og fagbevegelsen forlanger at private entreprenører skal anerkjenne fagforeninger i offentlige bedrifter, som blir privatisert og tatt over.

LO-kravene finnes i en rapport som kalles «Moderne rettigheter på en moderne arbeidsplass». Det hevdes blant annet at dagens arbeidere er mer misfornøyde enn de var for ti år siden. Det skyldes ikke minst at Thatcher-regjeringen innførte så mange lover som begrenset streikeretten og organisasjonsfriheten.

Lønnsskille

Det som irriterer fagorganiserte briter er de mange fallskjermer og alle bonuser som sjefene i private bedrifter bevilger seg. Det dreier seg om millioner av kroner i året. Det har ført til liknende bonusordninger i offentlige bedrifter. Blant annet fikk BBC-sjefen Greg Dyke en bonus på en million kroner, noe som gjør at årslønnen hans er på over syv millioner kroner. Han er den best betalte sjefen i et offentlig selskap. BBC finansieres av lisensbetalerne og staten.

Sammenlikner man det med de lavest lønte i offentlige stillinger så ser man forskjellene. En gatefeier har 9241 pund (101.165 kroner) i året, søppeltømmere, gartnere, vaskehjelper i offentlige kontorer og parkeringsvakter har omtrent det samme. Hjelpearbeidere og hjelpepleiere, skoleassistenter og søppelkjørere har om lag 10.000 kroner mer.

En lønnsforskjell fra millioner av kroner, som sjefene får betalt, til 100.000 kroner for lavest lønte, viser at lønnsforskjellene har økt under Blair-regjeringen.

Offentlig satsing

Finansminister Gordon Brown lanserte tidligere denne uken sitt tre års program for offentlig satsing. Han lovet at det skal satses mer på skolene, på helsestellet og på boligbygging. Hittil har han vært forsiktig med å øke de offentlige utgiftene, men nå ser det ut som regjeringen vil satse mer.

Likevel vil det ta tid før dette får virkning for det store flertallet som nå har fått nok av løfter og krever bedre lønninger nå. Hvis ikke de får det, setter de i gang flere streiker. Det kan bli en «winter of discontent» (misnøyens vinter), som man opplevde i 1979 da ingen tømte søppelkassene og streikene rammet kommunikasjonsmidlene.