— Den spontane fortolkningen mange intellektuelle meningsbærere ga av terrorhandlingen i disse dramatiske septemberdagene var talende: De hevdet at de islamske fundamentalistenes handlinger burde ses på som fattigdommens utropstegn. Verdens fattige hadde fått nok i forhold til verdens nød og urettferdighet, sier historikeren Terje Tvedt, og fortsetter:

— De søkte ikke å forstå de islamske fundamentalistenes eget prosjekt. De passet det i stedet inn i sitt eget enkle verdensbilde. Noen gikk enda lenger og definerte bort hele problemet ved ganske enkelt å hevde at den islamske verden ikke fantes.

Tvedts nye bok, «Verdensbilder og selvbilder», er en kritisk analyse av norsk intellektuelle tradisjon fra 1970-årene til i dag. Ifølge Tvedt har denne tradisjonen skapt et bilde av verden der verdens kaotiske mangfold er opphevet. Grunnleggende sett er den underkastet et ordnende perspektiv hvor alle land og folk utvikler seg mot samme mål.

— II. september og debatten om den gjør at det er på tide å se kritisk på disse blinde flekkene i den intellektuelle fortolkningstradisjon, sier han.

Er det mulig å forstå hvordan verden egentlig er?

— Ingen kan forstå verdensutviklingen slik den egentlig er. I stedet finnes det mange konkurrerende beskrivelser som er påvirket av hvor du lever, hva du tror på, hva du driver med og lignende. En kinesisk bonde og en amerikansk børsmekler vil se verdensutviklingen på ulike måter. Men norske medier og intellektuelle så verden på en svært ensartet måte rundt 11.september.

— Nettopp i slike dramatiske sammenhenger, når alt det gamle synes å ha falt i grus, er det grunn til å være kritisk til dominerende fortolkninger.

— Det er for eksempel klart at 11. september ikke var det tidsskillet i historien som mange hevdet at hendelsen var. Det spektakulære ble enda en gang forvekslet med det viktige.

Var det en avdekking av en virkelighet som har vært der hele tiden, men som vi ikke har villet se? Vesten og særlig amerikanerne ble veldig sjokkert over det voldsomme hatet som 11. september representerte.

— For mange ble det en vekker: Det fantes jo folk der ute med prosjekter som er helt annerledes enn det liberal-demokratiske, humanistiske prosjekt. Og som var villig til å bruke alle mulige midler for å realisere dem.

— Men det var bare terroraksjonens form som var ny. Taliban hadde i flere år hatt som mål å islamisere verden med Kandahar som åndelig utgangspunkt. I Sudan hadde fundamentalister styrt i mer enn ti år. Bin Laden hadde drept hundrevis i Kenya og Tanzania. Men det var langt unna. Vanetenkning og taus tillit til vårt systems overlegenhet gjorde at en ikke tok denne totale avvisning av det humanistiske prosjekt alvorlig.

1– 970, 1980 og 1990-tallet var tiår da verden ble oppfattet som én. Den kalde krigen var jo ideologisk en konflikt om midler, og ikke om mål.

I boken din snakker du mye om vår oppfatning av den tredje verden som «de andre», og at vi overfører vårt verdisyn på dem?

— Jeg har søkt å vise betydningen av en dominerende idéhistorisk tradisjon. Den har redusert verdens mangfold, - men også verdimangfoldet i Norge. Den er grunnleggende påvirket av de utviklingsoppfatninger som fikk sitt gjennombrudd i Europa i det 18. århundret. De har fått spesiell stor oppslutning i et samfunn med ganske små klasseskiller, én religion og en kort lærdomstradisjon. Denne tradisjonens tyngde gjorde det, tror jeg, helt naturlig at islamske gruppers handlinger så entydig og av så mange ble forklart som et svar på vestlig undertrykkelse. Å tolke alle handlinger som et resultat av det Vesten gjør, er å underkjenne at andre kan ha et uavhengig historisk prosjekt, begrunnet i for dem høyverdige moralske verdier.

— Ole Paus-varianten dominerte – bin Laden var en slags Midtøstens Che Guevara. Som om Che Guevara og bin Laden har noe med hverandre å gjøre. De har ingenting med hverandre å gjøre.

Islamske ledere har tatt avstand fra bin Laden og hans fundamentalisme. 11. september blir beskrevet som en kriminell eller ond handling. Til og med George Bush har sagt at «dette har ingenting med islam å gjøre».

— Ved å plassere dette utenfor religionen gjør man kampen MOT fundamentalisme vanskeligere i den islamske verden. Bush må ta hensyn til de allierte muslimske statslederne. De skriftlærde gjør hva som er helt vanlig, også innen kristendommen – å støte ut som ikke-troende de som handler uakseptabelt.

— Men Osama bin Laden og Taliban har gitt helt klart og tydelig uttrykk for sitt islamistiske prosjekt. De avviser hele det humanistiske prosjekt. Ikke fordi de ikke har forstått hva det innebærer, men de vil rett og slett ikke. Dette utfordrer den norske tradisjonen. Det ryster fundamentet - forestillingen om at alle, bare de får muligheten, vil adoptere «våre» verdier. I Norge oppfattes våre ideer og verdier som så åpenbare at de regnes som sannheter, hevder du.

Hva mener du med det?

— De mest fundamentale idéene om utvikling og Historiens retning har hatt så stor oppslutning at de oppfattes som normale. De er derfor sanne på en spesiell måte. De trenger ingen egentlig begrunnelse og gjelder universelt.

Dagbladets enqueter etter 11. september kan gi en viss pekepinn om både kvelende enighet og overfladiskhet. Alle mente at nå måtte vi bli mer selvkritiske - ikke mot egne forestillinger, men mot USA. Terroren utløste en klassisk reaksjon: klagesang over egen skyld, fremfor å sette søkelys på muslimsk fundamentalisme som et politisk og globalt prosjekt.

Oppfatter du dette som arroganse, eller naivitet?

— Det er sikkert begge deler, men for meg er det mest interessante å analysere forbindelseslinjene mellom reaksjonene på 11. september og andre fortolkninger av verdensutviklingen som er begått de siste tiårene.

Å sette et kritisk søkelys på andre kulturer er et veldig antent emne i den norske debatten.

— Et av de mest tiltalende trekkene ved europeisk idéhistorie er viljen til å holde «dommedag over seg selv». Europeisk kolonihistorie og følelse av skyld har av forståelige grunner svekket dette kritiske blikket overfor andre. Men det er jo ingen grunn til å akseptere totalitære ideer, fordi det er muslimer, hinduer eller kristne som forfekter dem. Det er å oppheve en grunnleggende idé innen den humanistiske tradisjon - at alle er like og har samme rett til å bli tatt alvorlig. – Etter min mening er påpekning av totalitære ideer, også i andre religioner eller tradisjoner, avgjørende. De som har gjort det er blitt beskyldt for rasisme. Når en pakistansk kvinne viser frem undertrykkende trekk innen det pakistanske miljø blir hun kritisert for å skygge for andre. Denne kvelende toleransen forsterker sjabloner om «den andre», og gjør det vanskeligere for liberale grupperinger å motarbeide undertrykking innenfra. De ender med å avvise fakta, og dekker seg bak forestillinger om de målbærer Den gode hensikt, og det som er verre – de fremstår som om de har monopol på Den gode moral. Men det er bare gjennom forståelse og kritikk at likeverd kan opprettes. - Fortolkningen av folks erfaringsverden på dette feltet er stort sett blitt overlatt til Carl I. Hagen. Det er ikke til å komme forbi - Hagen har pekt på en hel rekke interessant fakta som gjengkriminalitet, kvinneundertrykkende praksiser og lignende. Dominerende intellektuelle har, av frykt for forskjellighetens konsekvenser, stilt seg helt utenfor diskusjonen om hva som i et langt historisk perspektiv kanskje er den viktigste kollektive erfaringen folk i Norge har hatt de siste tiårene. De har derfor – paradoksalt nok – overlatt til Hagen å forsvare liberale og rettstatlige ideer, alt mens han er blitt beskyldt for å være rasist Et av de vanskeligste temaene i denne diskusjonen, er hvordan man skal overholde «universale» menneskerettigheter, samtidig som man respekterer andres rett til sin egen kultur?

— Det letteste er alltid å tenke upresist. Da kan man få både i pose og sekk. Man kan være for både de individuelle menneskerettighetene, og for alle kulturer. Det har vært den dominerende posisjonen i Norge. Men man kan ikke på den ene siden erkjenne at kvinner har samme universelle rettigheter som menn, og på den andre siden si at alle kulturelle verdier har rett på beskyttelse. Dette dilemmaet unnslipper en ikke så lenge menneskerettighetene blir oppfattet som en ahistorisk pakke av verdier som alle trekker i samme gode retning og alle vil ha. Har 11. september, eller prosessen med innvandring for den saks skyld, tvunget oss til å se verden annerledes?

— Den universalistiske tankegangen i norsk drakt har fått avdekket sitt datostempel. Det man trodde var udiskutable sannheter, fremstår nå som tidstypiske – før «11/09-oppfatninger» - om man vil.

Å forstå hvordan disse idéene har formet oss er viktig for å kunne bevare og videreutvikle et liberalt og demokratisk samfunn under press fra ulike fundamentalistiske krefter. Dette peker også mot et annet problem: Behovet for å forstå den republikanske høyresidens mål er påtrengende. Den offentlige debatt om dette er så å si ikke-eksisterende, kanskje fordi en lever i den illusjonen at Bush og Ashcroft i sitt felttog mot terrorismen deler de samme verdensbildene som dominerer i Norge.