PER NYHOLM

Vinterkulden henger tungt over Parma, normalt en av Italias vakreste og mest siviliserte byer. Men i disse dager er byen merket av kollektivt mismot som følge av Parmalat-skandalen.

At en av byens ledende borgere, Calisto Tanzi, en mann som har bidratt med store midler til kulturelle, sosiale og andre veldedige formål, kunne finne på å fjerne det som svarer til nesten 100 milliarder kroner fra næringsmiddelkonsernet Parmalats kasse, har etterlatt parmesanerne i en tilstand av sjokk og forferdelse.

Rik by

Man merker det like etter ankomsten, på den korte spaserturen fra stasjonen til bykjernen med stille, brolagte gater, med paleer og palasser, med kirker og klostre og så selvfølgelig dåpskapellet, en arkitektonisk juvel som kanskje er Italias mest fornemme middelalderbygning.

Her har vanlig vis mennesket følt seg vel — og her har det følt seg vel i uminnelige tider. Elvene Parma, Taro og Ceno renner ned til Po og har skapt ideelle betingelser for en sivilisert tilværelse, for et ordnet byliv, omgitt av fruktbart land i et klima som byr på den livgivende vekslingen mellom sommer og vinter, vår og høst.

At Parma er rik vet alle italienere; rik på penger, rik på kultur, rik på borgersinn, som kan være vanskelig å definere, men som har å gjøre med anstendighet, med en viss respekt for loven og for medborgerne, med det at man som bilist har respekt for fotgjengere og at man ikke snyter på vekten. Her er Parma høyt på den italienske statistikken.

Innbyggerne i Parma oppfattes vanligvis som ærlige, hardt arbeidende og disiplinerte mennesker. Følgelig er det kommet som et sjokk, ikke bare for dem, men for hele nasjonen, at det nettopp her det utspiller seg en svindelsak, med fangarmer ut over Europa til Amerika og Asia.

«Parmalat, et av historiens største bedrageri,» skriker det kommunistiske partis plakater, som er hengt opp på det lokale universitetet.

Det er vanskelig å være uenig.

Lettere svimmel

Ifølge påtalemyndigheten har Parmalats grunnlegger, Calisto Tanzi, tømt sitt matvarekonsern for omkring 10 milliarder euro eller 80 milliarder kroner.

— Hva kan man bruke 10 milliarder euro til? spør Mario Ruzzi. Han står i butikken sin, omgitt av varene - skinker, pølser, ost og pasta - som har gitt Parma ry for å være Italias beste spisested.

Jeg svarer at det aner jeg ikke. Jeg kan forestille meg to eller tre millioner euro, kanskje fem millioner. Alt utover det uroer meg. Signor Ruzzi skjærer en skive av den berømte, gylne parmesanosten til meg.

— Den er lagret i tre år, sier han stolt. - De finner ingen bedre noe annet sted.

Jeg gir ham gjerne rett. Det er som den smelter på tungen. Så byr han meg et glass av den lokale lambruscoen, en svakt perlende, lett rødvin.

— Hva ville De bruke én million euro til? spør han.

— Kjøpe meg en villa, svarer jeg, og skrive bøker.

— Der kan De se. Svar meg så hva Tanzi har gjort med 10 milliarder euro?

Jeg trekker på skulderen.

— OK, sier han. La oss si at det meste er gått tapt i selskapet. Den slags kan skje. Men så er det altså 500 millioner euro som skal være forsvunnet i et såkalt svart hull på Cayman Islands. 500 millioner euro! Tanzi var fra før rikest i Parma, en respektert borger, ikke elsket, men respektert, en mann som gjorde mye for byen, for kulturen, for fotballaget. Han har lagt sitt eget livsverk i ruiner og sitter nå i San Vittore fengselet i Milano. Hva har skjedd?

Jeg forlater butikken med sine dufter av skinke og ost. Jeg er lettere svimmel, og det skyldes ikke lambruscoen.

Verdiløse papir

I Parma er man målløs.

— Vi hadde tillit til Parmalat, sier Paolo Zucchari, en nydelig, middelaldrende mann i parken foran det gule sommerslottet som keiser Napoleons andre kone, Marie Louise av Østerrike, lot bygge på Parma-elvens venstre bredd.

— Alle har puttet sparepengene sine i Parmalats obligasjoner. Også jeg. Nå frykter vi at de er verdiløse.

Zucchari er ute med barnebarn og barnebarnets lekekamerat. Som millioner av andre italienere er han blitt tidlig pensjonert, kanskje bistått av legen sin, av en lokal politiker og av obligasjonene sine: Italia i rollen som pensjonistenes paradis. Også av den grunn er Parmalat en katastrofe.

— Jeg forstår ikke Tanzi, sier Zucchari. - I årevis er han den store forretningsmannen. Han skaper konsernet sitt. Han utnevnes til Cavalliere (en ærestittel som Tanzi deler med statsminister Silvio Berlusconi). Alle i Parma kjenner ham, alle beundrer ham. Så viser det seg at han er en simpel kriminell. Er han syk i hodet?

Dystert regnskap

Vi prøver å sette opp et regnskap mens ungene leker under de vinternakne kastanjetrærne. 3000 arbeidsplasser i firmaet Collechio like utenfor Parma, dessuten tusener av underleverandører i distriktet, med familier kanskje 50.000 mennesker. Dertil kommer over 30.000 ansatte utenfor Italia og andre underleverandører med deres familier, vel saktens 200.000 mennesker. Med andre ord er omkring en kvart million mennesker direkte berørt av denne kolossale affæren.

I den indre by, i kvarteret omkring domkirken, er sykkelen det foretrukne befordringsmiddel - hvis man da ikke slentrer makelig fra butikk til butikk. De vakre, gamle håndverk lever tilsynelatende gode dager: fiolinbyggere, skjortemarkere, bokbindere og mange andre. I en bakgård tilbys antikviteter etter mål. Kafeene er så elegante at man må snappe etter pusten. En bank med at den har eksistert siden 1488.

Hos Anna Masseroni Battei på Strada Cavour, kjøper jeg et bind av Stendhals reisebeskrivelser.

— Jeg har ikke ord for det som skjedde, fnyser signora Battei. - Jeg forstår ingenting. Parmalat er en katastrofe for mange i Parma, men ikke for Parma som sådan. Vi har så mye annet i denne byen, våre skinker og oster, vårt universitet, fabrikker, virksomheter, tradisjoner. Jeg er ikke redd, men jeg er målløs. Målløs fordi alt dette er i strid med mitt bilde av Parma som en rolig, fredelig og vanlig vis ærlig by.

IDYLL: Parma har sin egen historie, preget av nære bånd til Frankrike og Østerrike. Innbyggerne føler seg moralsk hevet over det nærliggende Milano, som anses som en vulgær metropol, støyende og svært ofte på feil side av loven.<p/> FOTO: THOR BRØDRESKIFT