Fem gule sløyfer på en kirkevegg i Texas. Fem navn under påskriften «God Bless Our Troops». Mike, Lewis, Zach, James og Jessie har dratt i krigen. Småbyen Lameta holder pusten.

Utenfor speider en cowboy utover landskapet. Gresstuster, buskas og krokete trær. Siden 1959 har Arl Hightower voktet kveg her. 81-åringen rir ennå ut for å se til dyrene nesten daglig.

— Jeg tror dette er et sunt sted å leve, sier Arl.

Det støvete terrenget og mannen med hatten oppsummerer alt vi forbinder med Texas.

Eller gjør det egentlig det?

Husker festløven Bush

— Jeg kjente Bush før. Han var et dyr etter å feste!

Det er fredag kveld og i Coupland har voksne folk samlet seg på kafeen «Old Times». Her har man servert øl og hamburgere siden mellomkrigstiden. Gjestene er arbeidsomme og stolte av landet sitt, men George W. Bush er ikke alles favoritt.

— Etter mitt syn er han ikke noen særlig intelligent person, sier Cynthia Dunbar. Hun kjenner presidenten fra hans tid i småbyen Midland på syttitallet og er skremt over at festløven fra den gang nå styrer landet. Vannvogn og bibel eller ei. Ektemannen trekker på skuldrene:

— Han var en artig fyr!

Stolte patrioter

Ved de andre bordene er folk mer på linje med presidenten. Lærer og hesteavler Marcy Tooley oppsummerer tankesettet som har sendt USA i krig igjen:

— Vi foretrekker å leve og la leve - så lenge folk ikke stiller seg i veien for oss, sier hun.

— Selv ble jeg engasjert da prisen på diesel begynte å stige.

Det nikkes rundt bordet. Gamle country-, film— og idrettsidoler stirrer fra veggene, side om side med det amerikanske flagget. Flagget er å se overalt nå, fra butikkvinduer og restauranter til biler og hjem. Patriotene på «Old Times» er lite begeistret for krigsprotestene i storbyene og mener folk må stå samlet mot trusselen fra Saddam Hussein.

— Det er enten ham eller oss. Før eller siden ville alle basillbombene hans havnet her, eller i fanget til våre allierte, og drept oss alle, sier Darlene Nixon. Blondinen med tatovering på brystet støtter Bush fullt ut.

— Han kan kanskje være litt voldsom og arrogant, men det tror jeg har med 11. september å gjøre: Skal vi oppleve det en gang til? Jeg tror ikke det, nei!

Krigen til tross er stemningen god. Countrymusikk i høyttalerne, Eastwood og Wayne på veggen, en liten jente sovende trygt i en sofa. Utenom kampene på fjernsynet er alt som vanlig.

— Dette er gode, hardtarbeidende, landsens folk, sier Glenn Newstrom, aldrende traktormekaniker.

— Vi er ikke noen spesielt, bare folk. Stiller på jobb syv dager i uken hvis det trengs.

Tunge tak for mørk mann

Det gjør man på lørdagsmarkedet utenfor Austin også. Blant kyllingutsalg, mariachimusikk og hengende piñatadukker har en iraner slått opp boden sin. Mannen har amerikansk pass og er utdannet elektroingeniør. Likevel tjener han til livets opphold ved å selge billige kamuflasjeklær og boksehansker med amerikansk flagg på.

Terrorfrykt gir dårlig forretning, forteller han. Økonomien går i motbakke etter 11. september, og det merkes når tre fjerdedeler av kundene er meksikanske løsarbeidere. Ikke er det så greit å se arabisk ut, heller.

— Det er sant. Alle naboene var redde, noe jeg godt kan forstå. Jeg ser jo ut som alle de typene som var om bord i flyene.

Etter to tiår i et land som plasserer ham nederst på alle stiger, risikerer iraneren nå å miste det kjæreste han har til USAs aggressive frihetseksport. Sønnen på 19 er soldat i Golfen, som så mange andre gode Texanere.

— Vi er livredde, men det er dette han har valgt. Han sier alltid «Pappa, noen må ta vare på dette landet!»

Vinnergrisen George

George W. er et svin.

George W. Bushhog , altså, som kommer styrtende rundt siste sving en griselengde foran feltet og tar en suveren seier.

Det uhøytidelige griseløpet er en av attraksjonene på Texas State Fair & Rodeo, en to ukers stormønstring av alt som har med dyrehold å gjøre. Hjertet på messen er det svære fjøset, hvor griser, høns, kalkuner, kyllinger og kyr, selvfølgelig, stues inn for å bedømmes etter strenge skjønnhets- og sunnhetsidealer.

På bås 422 blåser man støv og skitt vekk fra pelsen på en ku. Bortenfor står ungdommer i kø med kalkunene sine. Dommerne gransker hver fugl nøye, mens eieren holder den etter beina. Av og til får fuglene panikk og flakser opp en liten sandstorm, men litt fast press mot buken ser ut til å overbevise dem om at de ennå har bakkekontakt.

I utkanten av området står et tjuetall gamle byssevogner, slike som cowboyene pleide ha med seg når de drev kveg i tusentall fra Texas til Kansas. Bill Hightower er en av entusiastene som har bygget vogn og samlet gamle kokekar og oppskrifter. I dag har de konkurrert i å lage det mest autentiske cowboymåltidet à la 1880.

— Det her er veldig romantiserende, innrømmer Bill, som har make hatt, skinnvest, halstørkle og muligens også rosa langunderbukse til resten av mannfolkene. Historielæreren er oppvokst med kveg og vet litt om hvordan ekte cowboyer ter seg.

— Cowboyene her tenker, lytter og observerer mye. De snakker ikke mye, men når de gjør det, kan man ha godt av å lytte.

Det er slike folk Bush vokste opp blant, poengterer han.

— Hvis du havner i slåsskamp og disse folkene er vennene dine, er du ikke alene. De står skulder til skulder med deg til kampen er over.

Cowboy og krigsveteran

Senere samme dag treffer vi faren til Bill, den aldrende cowboyen Arl Hightower. I nesten fem tiår har han passet kveget på bestekompisens ranch. Selv bor Arl og konen i et nøkternt lite hus i sentrum av Lameta, med flagget flaksende utenfor.

— Vi heiser flagget, ja. Jeg liker å se det der. Føler det er det mest patriotiske man kan gjøre, sier Arl.

På vei ut til ranchen i sin slitte pickup forteller veteranen fra annen verdenskrig at han tror krigen var uunngåelig.

Så viser Arl oss kyrne, kaller dem sammen med den vante lokketonen. Han viser oss geitene - mye av kvegdriften i området er erstattet med produksjon av geitekjøtt, som har et stort marked i Midtøsten - og skryter av de nye vaktbikkjene.

Folk som demonstrerer mot krigen har han lite godt å si om.

— Jeg er ikke enig i det. Jeg synes at hvis man bor i et land og ikke er enig med hvordan landet styres, så bør man kanskje finne seg et annet land å bo i.

— Er folk rundt her enige i det?

— De fleste. Noen er kanskje ikke det, men ikke mange.

Her ute virker krigen fjern og landskapet besnærende enkelt. Arl ser utover sin verden, fornøyd med å ha fått vist den:

— Jeg tror dette er et sunt sted å leve.