Vi er i Thailand. Bare en times flytur unna de paradisiske strendene nordmenn hvert år tømmer kontoene for å ligge på.

Vi er i Bangkoks bakgård. Endestasjon for alle de som drømte om et liv i Europa, men som gikk tom for flaks eller penger underveis. Flyktninger som skulle til Skandinavia eller Spania, men som aldri fikk tillatelse til å sette seg på flyet.

Disse menneskene vil aldri havne på norske asylmottak. De vil aldri motta dagpenger, fri rettshjelp, eller tilbud om morsmålsundervisning. Det eneste de kan håpe på er å komme hjem med helsen sånn noenlunde i behold.

Dette er skyggesiden av Europas nye innvandringspolitikk. Det er et heslig syn.

Mandag morgen. Bangkok våkner etter nok en hard helg. Utenfor immigrasjonskontoret i Soi Suan Phlu forsøker politimenn med ansiktsmasker å skubbe bort en feilparkert bil. Taxier med klimaanlegg ruller opp på fortauet. Bleke bein i amerikanske joggesko stiger ut foran den hvite murbygningen. Hver måned må visumet fornyes. Et lite stempel i passet, så er man klar for nye uker med sex, sol og strender.

For turistene er det «no problem» hele veien. Det er bare å stille seg i kø bak skranken til venstre. Ingen ubehagelige spørsmål. Alle får bli. I alle fall så lenge du er tysker, nordmann, eller av en annen grunn har lommene fulle av dollar.

Da er du hjertelig velkommen.

Til vidunderlige Thailand.

Men rundt hjørnet, bak den imøtekommende masken, er virkeligheten en helt annen.

For det er ikke alle som er ønsket i Thailand. De som ikke har råd til å forlenge visumet, som ikke kan sette seg i et flysete uten å bli avhørt av politiet. Det er tusenvis av dem, og alle havner her. I immigrasjonspolitiets fryktede Detention Center. En anstalt som får norske asylmottak til å fremstå som reneste luksushoteller.

— Hadde Amnesty visst hva som foregår bak disse murene ville Thailand blitt svartelistet for evig tid. Dette er virkelig helvete på jord, sier en thailandsk ansatt.

Vedkommende vil ikke stå frem med navn. Når du har sett et thailandsk fengsel fra innsiden, opplevd djevelskapen, da tar du ikke sjansen på selv å havne der.

For dette er forbudt område. Myndighetene i «verdens mest gjestfrie land» vil unngå at noen skal vite hva som skjuler seg bak fasaden.

Klokken 1045 åpnes gitterdøren til den tre etasjer høye bygningen. En strøm av besøkende passerer mellom to væpnede vakter. Her leverer vi kopi av pass og utfylte spørreskjema. Hvem er vi?

Hvem skal besøke? Og hva er hensikten?

På veggen henger skiltet som forteller at mobiltelefoner er strengt forbudt. Det samme gjelder alle former for kamera.

Kanskje er det hudfargen. Kanskje det faktum at vi skal besøke en fransk prest. Vi vet ikke. I alle fall slipper vi unna kroppsvisiteringen. Vaktene finner aldri mikrokameraet Bergens Tidendes fotograf har gjemt i beltespennen.

Fire skritt innenfor sikkerhetskontrollen slår stanken mot oss. Svette, urin og avføring. Sur sigarettrøyk blandet med søtlig dunst fra store blikkbøtter med varm mat. Det er 35 grader utenfor. Langt varmere inne. Lukten gir oss brekninger. Vi forsøker bare å puste gjennom munnen.

De frivillige organisasjonene holder til lengst inne i fengselet. På vei dit passerer vi celle A. Lokalet er mindre enn et gjennomsnittlig norsk klasserom. Tre brune vegger av betong. Den fjerde består av rustne, vertikale jernstenger.

På avstand ser vi et tjuetall mørke armer stikke ut. Fangene presser seg mot gitteret. De er alle i bar overkropp. Enkelte bare i fillete kortbukser. De roper og gestikulerer, forsøker å tilkalle seg vår oppmerksomhet. Noen på gebrokkent engelsk, andre med plystring.

Det er komplett umulig å telle hvor mange som befinner seg der inne. Rommet er bare delvis opplyst, helt mørkt innerst. Kanskje er det førti. Sannsynligvis langt flere.

Det er hugget ut to renner i betonggulvet. De strekker seg ut mellom jernstengene. Nedi sildrer en brunlig væske.

Vi ser ingen dusj. Heller ikke noe toalett.

— Det var noe helt annet da jeg første gang kom hit. Mye er blitt bedre. Dere kan ikke forestille der hvor ille det var.

Fader Olivier har funnet sin misjon i livet. Det er ti år siden han første gang kom til Bangkok Immigration Detention Center. Han har ingen planer om å forlate det med det første.

— Da jeg så forholdene her tok jeg umiddelbart kontakt med mine overordnede i kirken. Jeg ringte og sa at vi måtte gjøre noe. Heldigvis ga de meg grønt lys. Dermed ble jeg værende her.

Olivier er en tynn og høy mann med store briller og en godt utviklet galgenhumor. Fra sitt lille kontor i andre etasje forsøker han å samle inn penger. Han kontakter ambassader og konsulater, frivillige organisasjoner og venner i kirken. Olivier driver nemlig fengselets reisebyrå. Man kommer ikke ut herfra uten en flybillett. Og det er fader Olivier som avgjør hvem av de over 1000 innsatte som får reise. Her inne spiller den franske presten rollen som Gud.

— Jeg stilles overfor noen vanskelige valg. Ja, det vil jeg virkelig si. La oss si at jeg har 10.000 dollar. Skal jeg da sende hjem stakkaren fra Liberia som har sitter her i tre år, eller skal jeg prioritere familien fra Malaysia? Ikke lett. Slettes ikke lett. Ingen av de innsatte i IDC har vært gjennom noen form for rettssak. Thailandske myndigheter karakteriserer ikke institusjonen som et fengsel. Det er bare et mottak for illegale innvandrere, flyktninger som har søkt lykken i Bangkoks bakgater, eller bare ville bruke Thailand som transittland på vei til Europa eller USA.

Enkelte blir værende her årevis. Politiet slipper dem nemlig ikke ut før de kan dokumentere at de skal, og kan, forlate landet. I praksis betyr det at de må ha en flybillett. Ut av Thailand. Tilbake til hjemlandet.

Fangenes skjebne ligger dermed i franske prestehender. De blir i sine overfylte celler til fader Olivier kan betale for hjemreisen.

Eventuelt til de blir så syke at det ikke lenger er vits å sende dem ut av landet. Stadig flere havner i sistnevnte kategori.

— AIDS er blitt et stort problem for oss. Jeg har klart å ordne en avtale slik at de aller sykeste blir overført til et katolsk sykehus. Da slipper de i alle fall å dø her inne.

Sykdommene florerer i de overfylte massecellene. Elendige hygieniske forhold gir virus og bakterier fritt spillerom. Mange sliter med aggressive hudsykdommer. Utslett og sopp er mer vanlig enn sjelden.

— Mange blir også mentalt syke. Ikke så rart egentlig når en tenker på at de sitter innelåst i flere år, uten å vite når, eller om de i det hele tatt slipper ut.

Vi går rundt i gangene. Det er flere bygg. Alle med tre etasjer. Totalt fjorten celler, to av dem midlertidige. I en av dem er 270 mennesker stuet sammen.

— I fjor hadde vi totalt 55.000 mennesker innom i lengre eller kortere perioder. Enkelte er bare her noen uker. Det gjelder spesielt burmeserne.

Når det hoper seg opp av dem leier politiet inn busser, kjører til grensen, og lemper dem av, sier fader Olivier.

Vokterne har sortert de innsatte etter nasjonalitet. Vietnamesere her. Irakere der. En og annen amerikaner innimellom. Alle sover rett på betongen. Forholdene varierer voldsomt. Enkelte rom er nesten mørklagt. Så trange at cellekameratene ikke kan sove samtidig. Andre har faktisk fjernsyn. Folk står i ring rundt gamle apparater.

Innerst i øverste etasje, men nederst på rangstigen, sitter en gruppe afrikanere. Glemt og gjemt i en mørk krok. De fleste påstår de er fotballspillere, på vei til gullkantede kontrakter i det store utland.

— Her inne har jeg spillere nok til seks fotballag, minst, sier fader Olivier.

Men det er lenge siden disse mennene har drevet annen fysisk aktivitet enn å gå rundt seg selv.

Det er uendelig langt hjem til Somalia og Senegal, og enda lenger til proffdrømmen i Europa

— Hey! Hey! Where are you from? Mannen som stiger frem fra mørket er høy. Under den svarte huden kan vi tydelig se ribbeina. Han har en gulnet bandasje strukket rundt hodet, som om den holder nesen på plass. Kinnene og leppene har store rosa sopputvekster.

Han står en meter unna oss, trykker det vansirete ansiktet mot gitteret. At mannen er svært syk er opplagt.

— Hey! Hey! Norway? Are you from Norway? Stop! Mannen strekker hånden ut. Den er bare en meter unna. Vi snur oss vekk og tusler ned trappen igjen.

Immigration Detention Center nevnes aldri når norske politikere drøfter innvandring. Når politiet uttaler seg om grensekontroll handler det om hvordan vi nordmenn best kan forhindre at noen lykkes på reisen. Man snakker sjelden om de vi faktisk klarer å stanse på vei hit. De som ikke når målet, men i stedet ender i Bangkok.

Men det skyldes ikke uvitenhet. Norske myndigheter vet hva som skjer bak betongveggene i Thailand. Faktisk havner enkelte her takket være de nordiske politimennene som jobber på flyplassen. Deres oppgave er å stoppe illegale immigranter før de når målet. Deretter overlates flyktningene til thailandsk immigrasjonspoliti.

Og ender til slutt her.

— At mennesker lever og dør på denne måten er en direkte konsekvens av Europas flyktningpolitikk. Den uttalte målsetningen er å stoppe menneskene før de kommer hit. Vi har et voldsomt fokus på grensekontroll i transittlandene, men sørger ikke for at de samme landene gir flyktningene anstendig behandling, sier Morten Tjessem, generalsekretær i NOAS.

— Så du mener at dette er vårt ansvar?

— Utvilsomt. Dette illustrerer vår grenseløse dobbeltmoral.

Bak murene i Bangkok tenkes det ikke så mye på storpolitikk. Her handler det om å overleve. Unge mødre forsøker etter beste evne å redde stumpene av familielivet.

— Det er sønnen min. Han er snart to år. Den afrikanske kvinnen peker på en liten krabat som klatrer i gitterveggen. Ti små fingre knyter seg rundt grønnmalt metall. Den lille, svarte kroppen svaier en halv meter over bakken.

— Tråkk der. Tråkk der, sier moren.

Flere kvinner kommer til for å se toåringen leke. De skratter og smiler. Gutten har tilsynelatende oppnådd status som kjæledegge. Minstemann i cellen, en sjarmør i hvit truse og skitten t-skjorte.

Kvinnene ler og applauderer guttungens pågangsmot. Han var knapt året første gang han brukte celleveggen som klatrestativ.

— Vi har vært her i åtte måneder. Det var min feil. Jeg gjorde noe dumt, sier kvinnen. Tabben hennes var å bli tatt uten gyldig visum. Nå sitter de her, i cellen for kvinner og barn, i et fengsel flere tusen mil fra hjemlandet Benin, omringet av andre flyktninger - fattige singalesere, kriminelle kinesere og prostituerte fra Usbekistan.

— Bare noen måneder til nå, så er vi ute. Det ordner seg. Vi skal hjem snart. Håper jegý

BURET I BANGKOK: Dette er bildene thailandske myndigheter ikke vil du skal se. Med skjult kamera tok BTs fotograf seg inn i politiets anstalt for illegale immigranter. Her stues flyktninger sammen i bur. Kvinner og barn sitter innelåst år etter år uten lufting.
FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN