Det er snart over. – Vi overlevde Svartedauden, men ikke Gunhild Øyangen og Lars Sponheim.

Bonde Ola Bergheim rusler sakte rundt på slektsgården Bergheim på Byrkjelo, som lokalhistorikerne kan spore helt tilbake til tiden før den store pesten.

Men nå går det mot slutten. De første kyrne er solgt, og resten av bølingen forsvinner til våren, sammen med alt maskineriet. Neste høst vil det være helt stille på den gamle slektsgården under Eggenipa.

– Vi småbrukere har vært nedprioritert gjennom en årrekke, det finnes ikke lenger økonomi i å holde det gående, sier Bergheim.

Han forteller at inntekten til et gjennomsnittlig gårdsbruk på Vestlandet nå er nede i 40 prosent av en norsk normalinntekt.

– Så lenge det ikke finnes større politisk vilje til å holde liv i jordbruket, er det håpløst.

Nedoverbakken er bratt. I 1970 fantes det over 150.000 jordbruksbedrifter i Norge. I 2007 var tallet redusert til 47.000. Antall bruk er halvert de siste 20 årene, og det blir færre og færre av dem.

Samtidig skjer det en klar tyngdeforskyvning i norsk jordbruk: Det er de små brukene på Vestlandet og i Nord-Norge som blir raskest borte, mens jordbuket på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren styrker seg.

Dette gjenspeiles også på inntektssiden. I det sentrale østlandsområdet økte inntekten pr. bruk med over 50.000 kroner i perioden 2002-2005. I Sogn og Fjordane gikk gjennomsnittsinntekten tilbake med 15.000 kroner i samme periode.

– Det er jo tydelig å se hvilken retning «distrikts-overføringene» går, sier Ola Bergheim lakonisk.

Det er galskap. Bergheim mener det er helt galt å bygge ned norsk matjord i en situasjon med økende global knapphet på mat.

– Verden får 76 millioner flere munner å mette hvert år. Det blir bortimot 800 millioner mennesker — eller ett USA og ett Europa ekstra - i løpet av bare ti år! Den globale matvaresituasjonen er i ferd med å bli prekær, sier Bergheim.

Han legger frem store bunker med avisklipp om vannmangel i Saudi-Arabia og USA, forgiftet kinesisk kjøtt, munn- og klovsyke i Latin-Amerika, store tap av matjord i Kina og så videre.

Han er skremt over det han leser.

– Vi har så smått begynt å forstå at klimaproblemene angår oss alle, men vi har ikke tatt innover oss at det samme gjelder spørsmålet om mat. Det er et fatalt feilgrep, sier Bergheim.

Han mener at dersom vi bygger ned matproduksjonen i Norge, gir vi et uhyre sterkt signal til verden om at vi ikke tar matvaresikkerhet på alvor. Det er ille for et land som ønsker å være verdensmester i miljø, fortsetter han, og spør:

– Hva skal vi gjøre hvis vi blir avhengig av 80 prosent import og ingen lenger har noe å selge?

Lederen i Hordaland Bondelag vil helst være realistisk. Marta Bjørgum Meland tror det vil gå lang tid før problemet med matvareknapphet slår helt inn over oss og vi legger om politikken.

– Da må folk være sultne - og det er det nok lenge til vi blir her i Norge. Inntil videre fortsetter nedbyggingen av norsk jordrbuk i høyt tempo, ikke minst her i Hordaland.

Meland mener vi har et sterkt behov å se produksjon av mat i et langsiktig perspektiv i Norge.

– Men det er tungt for en bonde med økonomiske problemer å finne trøst og motivasjon i noe som ligger langt frem i tid.

Les også:

Kensett, Iowa:

For 150 år siden flyktet forfedrene fra Norge til Iowa og ble farmere. I dag drømmer Richard og James om å emigrere tilbake til gamlelandet.

Thatikonda, India:

Tobarnsmoren sitter foran skuret av sekkestrie og frynsete presenning. En bøffel og fire mål åker er familiens jordiske gods. Tørken har vart i syv år.

SISTE BONDEN PÅ BERGHEIM: - Det er klart det er vemodig. Men det er ikke lenger økonomi i dette, sier bonde Ola Bergheim.
Silje Katrine Robinson
SKJEBNELINJEN: Halvparten av kyrne ble solgt i fjor, resten selges i år.
Silje Katrine Robinson