BT fortalte i mai i fjor den gripende historien om Ruis oppvekst blant geriljasoldater i skogene på Øst-Timor. Bare ni år gammel var han vitne til at lillesøsteren og flere av vennene ble drept av indonesiske soldater. Årene med vold og frykt har satt spor som aldri forsvinner. Men til tross for den tapte barndommen, lyktes det Rui å skaffe seg en utdannelse, som han avsluttet ved Universitetet i Bergen. Der studerte han administrasjons— og organisasjonsvitenskap i to år.

Da han forlot studenttilværelsen i Bergen og reiste hjem til Øst-Timor i juli i fjor, hadde han ennå ikke sett datteren Murak. Nå tilbringer han og konen Balda all ledig tid med den to og et halvt år gamle lille hjerteknuseren. Familien bor sammen med Ruis onkel og Baldas kusine i et beskjedent hus i hovedstaden Dili.

— Da jeg møtte Murak første gangen, visste hun ikke hvem jeg var. Men nå er hun alltid glad for å se meg, sier Rui.

BT intervjuet Rui i Bergen like før Øst-Timor ble en selvstendig stat 20. mai 2002. Han gledet seg til å reise hjem for å bygge opp et stabilt, demokratisk samfunn.

— Jeg drømmer om å få bruke utdannelsen min til å utvikle og hjelpe landet mitt, sa han den gang.

BT reiste til den lille øystaten for å finne ut om Ruis drøm var gått i oppfyllelse.

- HUSK Å FESTE SETEBELTET . Det er en lang tur, og veiene er dårlige.

Rui har fylt firehjulstrekkeren med nødvendig utstyr, og er klar til start. Han tar oss med til Øst-Timors sørlige provins, Same, for å undersøke hvordan det går med utviklingsprosjekter i området.

Teorien fra Universitetet i Bergen er et tilbakelagt stadium. Nå omsetter Rui kunnskapene til demokratibygging i praksis.

— Ett viktig prosjekt er driften av lokalradioene i distriktene. Veldig mange er analfabeter, så radioen er en viktig kilde til informasjon om hva som skjer i samfunnet. Stasjonene har ikke store ressurser, og drives på frivillig basis. I Same har de ikke engang innlagt strøm, og må starte aggregatet når sendingen begynner, forklarer Rui.

Han arbeider for Verdensbankens utviklingsprogram, og har spesielt ansvar for «Community Empowerment Project», som har som mål å bygge opp lokaldemokratiet i distriktene.

ØST-TIMOR ER ET LITE LAND , men det er ikke gjort i en fei å krysse fjellområdene i innlandet. Landskapet minner mange steder om vill, norsk vestlandsnatur, og når veien fra tid til annen ikke er bedre enn en krøttersti, sier det seg selv at reisen tar tid.

Vi legger raskt Dili bak oss, og straks endrer både landskapet og bebyggelsen karakter. Fjellene reiser seg like bak hovedstaden, og i den bratte fjellsiden finnes ingen av de lave murbygningene som byen er full av. I fjellene bor folk i hytter av plank eller strå, eller i rene skur under presenninger og bølgeblikk.

Fjærkre, hunder, griser og barn krysser ustanselig den buktende veien, som noen steder er vasket helt bort av kraftige regnskyll.

Fattigdommen er påtagelig, og mange steder står fremdeles utbrente bygninger som vitnesbyrd om militsens herjinger i 1999. Mange av ruinene har de indonesiske vandalene «signert» med religiøse fraser på arabisk.

MINST 200.000 MENNESKER - en fjerdedel av landets befolkning - ble myrdet i løpet av den indonesiske okkupasjonen. I Øst-Timor skjedde et av de verste folkemordene i nyere tid. Nedslaktingen nådde toppen i 1999, da 78 prosent sa ja til selvstendighet i en folkeavstemning arrangert av FN.

Rui setter på en sliten kassett, og fra høyttalerne strømmer «Imagine».

«You may say I'm a dreamer», synger John Lennon. «But I'm not the only one». Rui nynner med.

Hans drøm for Øst-Timor er i ferd med å gå i oppfyllelse. Selvstendigheten er allerede et faktum, og store gassressurser utenfor kysten vil gi staten et økonomisk løft som kan hjelpe de 850.000 innbyggerne ut av fattigdommen - dersom pengene brukes riktig.

I EN AV LANDSBYENE i Same treffer vi Cesaltino Hornai Flores (44), far til syv og medlem av det lokale landsbyrådet. Som så mange andre Østtimoresere måtte han og familien flykte til Vest-Timor da ragnarok brøt ut for fire år siden. Livet er blitt gradvis bedre etter at familien på ni vendte tilbake fra flyktningtilværelsen.

— Ja, vi har sett store forbedringer. Det viktigste er kanalen som leder vann til innbyggerne i dette området. Der vasker vi klær, og den gjør det mulig for oss å dyrke ris. Nå planlegger vi å dyrke mais. Hvis det er mulig, vil vi bruke kanalen til å etablere dammer der vi kan sette ut fisk, sier Flores.

Kanalen har kostet omtrent 2000 amerikanske dollar å bygge. For den summen har over 1500 mennesker fått styrket livsgrunnlaget betraktelig.

— Selv om mye er blitt bedre, er det likevel mange som har det vanskelig. Vi trenger en høyere standard i landbruket, og bedre tilgang på helsetjenester og undervisning. I dag er det bare to sykepleiere som dekker et område med mange tusen mennesker, og pleierne bor langt unna. Vi ønsker oss bedre vei, slik at vi kan frakte varer til markedet og syke til sykehuset, sier Flores.

IKKE ALLE HJELPEPROSJEKTER har vært like vellykkede som kanalen i Same. En mann i nabolandsbyen forteller hvordan en organisasjon forsynte innbyggerne med levende kyllinger. Problemet var at kyllingene var syke, slik at de smittet fjærkreene som allerede fantes på småbrukene.

— Absolutt alle dyrene døde. Vi satt igjen med ingenting på grunn av denne «hjelpen», sier mannen.

GJENOPPBYGGINGEN ER KOMMET langt etter at mesteparten av landet ble lagt i ruiner i 1999. Men fremdeles mangler offentlige bygninger nødvendig utstyr. På mange av skolene er det verken pulter eller stoler, slik at elevene må sitte på bakken og skrive og regne.

Rui håper og tror at politikerne vil prioritere skolene fremover. Han har selv fått erfare hvordan livet kan forandres ved hjelp av utdanning.

— Fattigdom er ond sirkel. De fattige har ikke tilgang til informasjon, de har ikke råd til skole, og dermed mister de muligheten til å skaffe seg inntekt så de kan klare seg. Utdanning er en bro ut av fattigdommen, sier Rui.

Han kjøpte hus og bil til seg selv og familien da han vendte hjem i fjor. Pengene kom fra en restaurantjobb han hadde ved siden av studiene i Bergen.

— Jeg jobbet på restauranten om dagen, og skrev på mastergradsoppgaven om natten. Det var hardt arbeid, men hardt arbeid lønner seg som oftest. Nå har vi et hus der vi kan invitere venner fra hele verden. Jeg er privilegert som er blitt kjent med mennesker fra mange kulturer, sier Rui.

TRAUMENE FRA BARNDOMMEN har fremdeles ikke sluppet taket. Det vil de sannsynligvis aldri gjøre.

— Jeg prøver å unngå situasjoner der jeg blir minnet om det grusomme jeg opplevde. Men det er ikke lett.

Datteren hans, Murak, har ikke opplevd noe av terroren som har herjet Øst-Timor siden 1975. Hun tilhører den første generasjonen som kan vokse opp i et Øst-Timor i fred og frihet.

— For oss som har levd i mange år med frykt og undertrykkelse, tror jeg det blir vanskelig å bli kvitt nasjonens traume. Men kanskje - når min datter og hennes generasjon er blitt voksne uten å ha opplevd disse grusomhetene - kan vi si at volden har forlatt landet. Noe av det viktigste vi kan gjøre nå er å styrke lokaldemokratiet ute på landsbygden. Jeg er glad for at jeg får sjansen til å jobbe med dette, sier Rui, takknemlig over de to viktige studieårene i Norge.