THOMAS HEINE

Det likner en skjebnens ironi at Salem Abdul-Rahman er blitt kjemilærer.

Den 27-årige kurderen underviser på en folkeskole i Halabja. Han var 11 år gammel, den våren i 1988 da byen ble forvandlet fra en ukjent flekk i det nordøstlige Irak, nær grensen mot Iran, til et navn synonymt med en av det 20. århundrets store grusomheter. Den gang det irakiske regimet bombet Halabja og området rundt med forskjellige kjemiske våpen, både nerve— og sennepsgasser. Ordren kom fra Saddam Husseins fetter, Ali Hassan al-Majid, som skulle få økenavnet «kjemiske Ali».

Krigen mellom Iran og Irak var inne i sluttfasen, og Halabja-området var blitt bombet av begge parter i flere dager. Men denne ettermiddagen var annerledes. Lavtflygende irakiske fly slapp bomber og like etter røkskyer i all verdens farger. I området kunne man kjenne forskjellige, underlige lukter, som av eple, hvitløk, råtten frukt, kloakkvann.

Salem Abdul-Rahman besvimte og våknet dagen etter på et sykehus i en naboby med røde og rennende øyne. Hans far og mor var døde. Det samme var hans tre søstre og tre av de fem brødrene. Til sammen omkom cirka 5000 kurdere den dagen, 16. mars 1988.

Ingen dårlig spøk

— Her i Halabja viste Saddam Hussein sitt sanne, grusomme jeg. Dagen da han ble tatt til fange var den lykkeligste i mitt liv, sier Salem Abdul-Rahman.

Begrepet «Saddams masseødeleggelsesvåpen» begynner kanskje andre steder i verden å lyde som en dårlig spøk, etter som tiden går uten at de formodete lagrene er blitt funnet. I Halabja kan man spare seg for spøken.

Her har man opplevd de dødbringende våpnene, merket hvor langt Saddam Husseins regime var villig til å gå for å tvinge de iranske invasjonsstyrkene på flukt og deres kurdiske sympatisører til underkastelse. Nesten alle i dagens Halabja har slektninger som ble drept under det kjemiske angrepet i 1988, og mange lider fortsatt av ettervirkningene i form av kreft, hjerneskader, luftveisproblemer, hudsykdommer og psykiske problemer.

Halabja er en by som aldri glemmer.

Massakren er fortsatt i stor grad nærværende i den støvete byen ved foten av fjellene. I dag har den ca. 50.000 innbyggere. Over gatene henger tallrike bannere som minner om begivenhetene, f.eks. «Halabja husker» og «Dette er et lykkelig år for Halabja, fordi Saddam Hussein og Kjemiske Ali er blitt arrestert».

På kirkegården ligger hele familier begravd, med samme dødsdag, og like ved finner man et stillferdig monument i form av over 1000 navnløse, hvite gravsteiner.

Monument

Ved innfarten til Halabja ble det i fjor reist et stort monument til ære for de omkomne. «Ingen adgang for Baath'ere», står det på en skilt utenfor, med henvisning til det partiet som Saddams skrekkvelde handlet om. Monumentet rommer bl.a. en 19,88 meter høy, teltliknende bygning, hvor ofrenes navn er meislet i svart stein. Fordømmelse fra omverdenen er gjengitt på skilter, deriblant én fra fem nordiske regjeringer.

Et annet rom er fylt med grufulle fotografier av døde, døende og lemlestete barn og voksne, men mest gripende er et tredje rom, hvor scener fra 16. mars 1988 er gjengitt i voks, med lik av mennesker og dyr liggende spredt på bakken, mens kurdisk sørgemusikk høres i bakgrunnen. «Tragedie-rommet», kaller man den.

— Slik var det, utbryter en av de overlevende, Muhammad Khader Bag (75), med tårer i øyekrokene.

— Han der likner naboen min. Og der ligger Omar Khawer med sin nyfødte sønn i armene. Det var hans første sønn etter 11 døtre, forteller han.

Vil ha rettergangen her

Muhammed Khader Bag uttrykker sin takk til USA for å ha hjulpet kurderne med å få hevn over Saddam Hussein. Men hevnen er ikke fullbyrdet ennå.

— Vi vil at rettergangen mot Kjemiske Ali skal skje her i Halabja, sier han.

Det er et krav som mange i Halabja gjentar. Mange vil også ha Saddam Hussein selv stilt for retten her i byen.

— Halabja er et symbol på alle de forbrytelser som Saddams regime begikk, sier direktøren for monumentet, Ibrahim Houramani.

Det storslåtte Halabja-monument er finansiert av den kurdiske regionregjeringen.

— Det er et svar til dem som var imot krigen mot Saddam Hussein. Og et umiddelbart svar til dem som hevder at Saddam ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, poengterer han og fortsetter:

— Halabja-monumentet er ikke viktigere enn monumentene for Holocaust og Hiroshima. Men det er heller ikke mindre viktig.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

ALLE RAMMET: Alle i Halabja har slektninger som ble rammet av angrepet.<p/>FOTO: CARSTEN INGEMANN
KJEMILÆREREN: Salem Abdul-Rahman var 11 år da bombene med kjemiske våpen falt. I dag er han kjemilærer.<p/>FOTO: CARSTEN INGEMANN
HALABJA: I det nordlige Irak ligger byen som ble offer for Saddams grusomme våpen.<p/>FOTO: CARSTEN INGEMANN
TRAGEDIEN: Monumentet for de døde etter angrepet med kjemiske våpen.<p/>FOTO: CARSTEN INGEMANN