KLAUS JUSTSEN

Et år før han søker gjenvalg unngikk den amerikanske presidenten omhyggelig å innrømme feil som kunne tas som tegn på svakhet, og han antydet ingen vilje til å gi sine kritikere virkelige innrømmelser.

Tonen var høflig og ordvalget diplomatisk da først Bush og deretter hans franske kritiker Jacques Chirac enda en gang støtte sammen. Det samme gjaldt en usedvanlig skarp kritikk fra FNs generalsekretær Kofi Annan.

Det kom ingen unnskyldninger for å ha gått til krig uten verdensorganisjasonens godkjennelse, og heller ikke for de mange forgjeves forsøkene på å finne de påståtte lagrene av masseødeleggelsesvåpen.

Kjølig taushet

Den kaotiske sikkerhetssituasjonen ble forbigått i stillhet og i stedet ble humanitære fremskritt som vaksinasjoner av barn og gjenoppbygning av skoler fremhevet som eksempler på forbedringer.

For den amerikanske presidenten er det imidlertid avgjørende at et brutalt diktatur nå er erstattet av et fritt land som med en demokratisk utvikling vil komme til å inspirere andre land i Midtøsten.

— Irak både fortjener og har bruk for vår hjelp, og alle vennligsinnete land bør nå tre frem og bistå, lød appellen delegatene lyttet til i kjølig taushet.

Det hvite hus hadde på forhånd gjort det klart at presidenten ikke aktet å forhandle fra talerstolen om den nye resolusjonen som USA i løpet av kort tid håper å få vedtatt i Sikkerhetsrådet.

Resolusjonen skal bane vei for økt militær- og økonomisk hjelp, men både Frankrike og Tyskland har stilt krav om at den samtidig skal gi en fast og hurtig tidsplan for overføring av suverenitet til det nye irakiske styret. Dessuten skal FN spille en større rolle.

De delegatene fra 191 land lyttet forgjeves etter innrømmelser. Om overføring av suverenitet het det seg at det bør skje etter irakernes behov og ikke må verken fremskyndes eller forsinkes av utenforstående. FN kan hjelpe til med å skrive forfatning, utdanne embetsmenn og overvåke valg.

Flyktet fra kritikken

Fra sin plass i den franske delegasjonen lyttet Jacques Chirac uten å fortrekke en mine. Noen få meter fra presidenten satt den tyske kansleren Gerhard Schröder og kjempet for å holde masken.

Før generalforsamlingens åpning hadde den tyske regjeringssjefen stilt seg bak den franske holdningen om å kreve overføring av suverenitet i løpet av noen måneder. Schröder har tidligere brukt formuleringen «så raskt som mulig.»

Den amerikanske presidenten høstet kun et diplomatisk høflig bifall, mens applausen var varmere og mer langvarig etter det franske innlegget tre kvarter senere. President Chirac fastholdt kravet om rask overføring av suverenitet under FNs overvåking.

Kravene ble tilføyd et skarpt angrep på USA. Krigen i Irak hadde rystet det multinasjonale systemet. Intet land kunne handle alene på andres vegne, og intet land kunne akseptere den form for anarki.

Å ta imot de verbale ørefikene ble overlatt til den amerikanske FN-ambassadøren John Negroponte. President Bush ilte ut av bygningen i sammen øyeblikk som det korte bifallet hadde lagt seg.

Frem til det hadde den amerikanske presidenten vært tvunget til å lytte til et usedvanlig skarpt angrep fra Kofi Annan. FNs generalsekretær betegnet det som uakseptabelt at forebyggende angrep gjennomføres uten verdensorganisasjonens godkjennelse.

Rekordlav oppslutning

Angrepet ble imidlertid fulgt av en erkjennelse av at internasjonal terrorisme har endret sikkerhetssituasjonen og FNs rolle. Generalsekretæren vil derfor samle en høytstående gruppe av internasjonale eksperter som skal utarbeide forslag til reformer.

— FN står ved en korsvei. Vi er kanskje i en situasjon som er like avgjørende som den våre grunnleggere sto overfor i 1945, lød begrunnelsen.

Etter tirsdagens utspill står det klart at det blir vanskeligst for USA å samle enstemmig støtte i Sikkerhetsrådet hvor Frankrike på forhånd har avstått fra sin rett til å nedlegge veto. Ved hovedkvarteret i New York betraktes det imidlertid som sannsynlig at de nødvendige ni stemmer for en resolusjon kan samles.

Meningsmålinger viser nå at president Bushs oppslutning på femti prosent er den laveste noensinne, og at flere av demokratenes kandidater har gode muligheter for å slå ham ved valget i november neste år.

De første kommentarene betegnet talen som skuffende og ikke på langt nær så virkningsfull som talen for et år siden som betraktes som en av de beste i George W. Bush politiske karriere.

— Det var ingenting nytt og ingen virkelige visjoner. President Bush burde ha holdt den talen Kofi Annan holdt, lød en typisk kommentar.

DEFENSIV: GEORGE W. BUSH.
FOTO: SCANPIX