KLAUS JUSTSEN

Mottakelsen av Polens president Aleksander Kwasniewski i presidentens ovale kontor skulle bare ha vært den tradisjonelle lille seremoni der det kunne fotograferes og stilles et par hurtige spørsmål, som verten så besvarte eller ignorerte.

Det første spørsmålet var ikke overraskende om Irak og tidsfrister, og George W. Bush glemte alt om tradisjon og diplomati.

— Jeg er syk og trøtt av gjemmeleker og lureri, det er hva jeg mener om tidsfrister, lød det fnysende fra den amerikanske presidenten.

— FN talte med en stemme da vi sa at Saddam Hussein for fredens sak måtte avvæpne. Til nå har jeg ikke sett beviser på at han avvæpner. Tiden er i ferd med å løpe ut for Saddam Hussein. Han må avvæpnes.

Det sine tonefallet kunne ikke unngå å etterlate et inntrykk av at president Bush er i ferd med å miste tålmodigheten, og at det ikke bare gjelder overfor Saddam Hussein.

To måneder etter at han motstrebende la veien til en mulig krig med Irak omkring Sikkerhetsrådet, er George W. Bush også på nippet til å miste tålmodigheten med FNs våpeninspektører og med sine europeiske allierte.

Våpeninspektørene er for presidenten altfor tilbakeholdne med sin innsats, og deres hyppige krav om å få mer tid er på nippet til å utløse om ikke fysiske så i hvert fall verbale eksplosjoner i den amerikanske hovedstaden.

De europeiske allierte oppfattes i stigende grad som en samling svake ledere som i stedet for å gå i spissen har det travlere med å følge opinionsmålinger og lytte til de stadig hyppigere og mer støyende protestene mot en mulig krig.

Selv USAs mest lojale allierte Storbritannia viser ubehagelige tegn i den retning, når statsminister Tony Blair snakker om at inspektørene bør ha plass og tid til å utføre jobben sin.

Bak den åpenlyse utålmodighet ligger en erkjennelse av at presidenten og hans regjering nå står overfor en oppgave som nesten daglig blir vanskeligere. Håpet om at et samlet internasjonalt press vil overbevise Saddam Hussein om at han gjør klokt i å kapitulere, svinner dag for dag.

Det håpet har aldri vært stort, og derfor er det enda alvorligere at inspektørenes utspill og de alliertes nøling gjør det vanskeligere for George W. Bush å rettferdiggjøre en krig, som ifølge de militære eksperter bør innledes tidlig på våren.

Motsetningene er åpenlyse . Det hvite hus hadde knapt gjort det klart at man betraktet våpeninspektørenes rapport til Sikkerhetsrådet 27. januar som innledningen til den avsluttende fase, før inspektørene slo igjen.

Først forklarte atombyråets sjef Mohamed ElBaradei at man hadde bruk for noen få måneder, og nå sier Hans Blix at rapporten om to uker bare er en oppdatering, og at han vil avlegge en ny rapport i mars.

Mot dette står uttalelser fra presidentens talsmann Ari Fleischer med understrekninger av at George W. Bush ikke har fastlagt noen tidsfrist. Tirsdag ble den velkjente setningen imidlertid tilføyd bemerkningen om at tiden er i ferd med å løpe ut. Få minutter senere sa presidenten det selv.

Den manglende tålmodighet tyder også på at George W, Bush nå føler det voksende presset.

Spørsmålene om når og hvordan styrken som er bygd opp skal brukes, blir stadig skarpere. Svarene er bevisst uklare i håp om at det vil øke presset mot den irakiske diktatoren. De er det imidlertid også fordi presidenten ennå mangler den «rykende pistol» eller andre sterke argumenter for Golfkrig nummer to.

Det store flertall av Sikkerhetsrådets medlemmer er ikke overbeviste om at Saddam Hussein har de fryktede masseødeleggelsesvåpen og de er slett ikke overbeviste om at han utgjør noen umiddelbar trussel.

Den amerikanske regjeringen har ikke oppgitt håpet om at få den ønskede støtte. Samtidig får inspektørene flere etterretningsrapporter i håp om at det enten vil avsløre Husseins løgner eller få en av hans folk til å røpe diktatorens hemmeligheter.

Inntil videre lyder det sterkeste argument imidlertid at Irak har gjort seg skyld i alvorlige overtredelser av FNs resolusjoner, fordi den 12000 sider lange rapporten er mangelfull, og at det skal ha alvorlige konsekvenser i form av en militær aksjon.

I de kommende dager må George W. Bush avgjøre om det er nok til å sikre den ønskede støtte fra dels Sikkerhetsrådet, dels hans eget bakland. Presidenten må samtidig ta stilling til hvor lenge han kan holde en styrke på 200.000 mann eller mer i høyeste beredskap før styrken kommer til å virke som en tom trussel.