PER NYHOLM

Landeveien — hvis det altså er en landevei - følger Tigris kilometer etter kilometer. Ute til høyre svulmer elven på sin lange reise ned til Persiabukten. Hundrevis av storker står på engene eller flyr verdig gjennom regntåken. Landskapet virker mennesketomt. Markene blir til lave fjell, deretter til et furet og arrig klippelandskap.

Hasankeyf dukker opp, en glemt flekk med kanskje 4000 arabiske og kurdiske innbyggere, samlet om en lyserød skolebygning, et borgermesterkontor, en kaserne og en butikkgate. Her kan de handlende - uten å ha større etterspørsel - selge alt fra kakkelovner til levende kyllinger og badeballer.

Veldige, dels uutforskete ruiner av romerske, arabiske, osmanniske og andre bygninger løfter seg over den nye, helt unnselige byen. Øvre Mesopotamia har vært bebodd av mennesker siden tidenes morgen. Kultur har fulgt på kultur. Her kan man med utbytte fundere over dette at imperier oppstår og forgår.

— I Hasankeyf kjenner vi historien, sier borgermester Abdullah Vahep Kusen.

— Vi har levd lenger med den enn de fleste. Vi vet at intet varer evig.

Storhet og fall

Ni sivilisasjoner har eksistert i Hasankeyf. Det begynte med hulemennesket og sluttet med våre dagers tyrkiske republikk. Står det til regjeringen i Ankara, skal Hasankeyf forsvinne. Man vil bygge en demning over Tigris. Hele dalen skal settes under vann. I fremskrittets navn vil man oversvømme det mennesket har skapt de siste 10.000 årene.

— Det er så trist at jeg nesten ikke kan snakke om det, sier Emin Turan, som leder de offentlige arbeidene ved borgermesterkontoret.

— Jeg har brukt hele mitt liv på å undersøke og forstå dette stedet. Mitt hjerte ligger her, sier han mens han viser meg rundt i Hasankeyf, et så godt som ukjent skattkammer.

I utallige generasjoner var Hasankeyf langs Tigris et møtested for øst og vest. Emin Turan mener at Alexander av Makedonia passerte byen med sin hær underveis til det nåværende Afghanistan. I Hasankeyf hadde romerne sin ytterste forpost mot Perserriket.

Her fantes det byzantinske bispedømmet Cephe, som araberne erobret i 640 og ga navnet Hisn Kaifa.

Her trakk Saladin, den store kurdisk-arabiske herskeren, sin grense mot selsjukkene og korsridderne som kom fra Vesten.

Fysikk og matematikk

Hasankeyf, som på sin middagshøyde hadde 15.000 innbyggere, var velforsynt med kirker, moskeer, karavanrekker, bad og markeder. Byen hadde egen mynt og egen høyere læreanstalt, hvor det ble undervist i fysikk, matematikk og religion. Restene av en storartet steinbro, oppført i det andre århundre og restaurert 1000 år senere, står ute i den skummende Tigris. Her ble det avkrevd bropenger, og de fløt i en så rikelig mengde at mongolene kunne avkreve Hasankeyf en årlig tributt på 50.000 gulldinarer.

Likevel, mongolene skulle bli byens skjebne. I 1260 la de byen øde og forsvant. Hasankeyfs lange nedtur kunne begynne - den nedturen som nå synes å skulle ende i en kunstig anlagt sjø.

Inntil Golfkrigen i 1991 hadde man ifølge borgermester Kusen nære menneskelige og kommersielle forbindelser med araberne og kurderne i Irak. Mange har fortsatt venner og familie på den andre siden av grensen, som først ble trukket ved da det osmanniske riket forsvant etter første verdenskrig. Følgelig er det i Hasankeyf ingen begeistring for den pågående krigen i nabolandet.

— Saddam Hussein er en gangster, men vi har aldri følt oss truet av ham, sier borgermester Kusen, plassert i sitt kalde og fuktige kontor med vid utsikt over Tigris-dalen.

— Vi føler oss derimot truet av amerikanernes krig. Vi er redde for at den skal bevege seg over grensen. Alle siviliserte mennesker må fordømme denne krigen, som for oss er som et nytt kristent korstog, vendt mot Midtøstens muslimer..

Jyllands-Posten/Bergens Tidende