Heidi Amsick

Ikke en rådgiver i sikte når David Cameron trer inn i rommet.

Etter ni år i opposisjon har De konservative lært av det som er gått galt for Tony Blairs Labour-regjering. Bruken av PR-guruer er en av dem.

– Jeg er ikke vant til så mange mikrofoner, sier Cameron, hvis noen av de fremmøtte utenlandske avisene skulle tro at han kaster bort tiden på medietrening.

Men det er falsk beskjedenhet, for etter en drøy time er det klart at han er minst like glatt som Tony Blair, når det gjelder å takle pressen.

Folkelig appell

Den 39-årige konservative har bare en ørliten antydning til gråstenk i sitt perfekte svarte hårmanke.

Han fører seg med den selvsikkerhet og autoritet som faller naturlig for et medlem av den britiske elite, oppvokst i en velstående familie og utdannet på Eton og i Oxford.

Men man får inntrykk av at han ville stå seg like godt i en debatt med skoleelever i Londons indre by som på Westminsters bonede gulv.

Hvis det er en x-faktor som gir noen politikere mer folkelig appell enn andre, så har Cameron den.

Man kan merke det på journalistene fra USA, Frankrike, Tyskland, Italia, India og Australia, som er kommet for å se det største fenomen i britisk politikk akkurat nå – de har en ryggmargsfølelse på at David Cameron virkelig kan bli Storbritannias neste statsminister.

Ny image

Men hvem er han egentlig?

Hans fire forgjengere maktet ikke oppgaven som David Cameron nå er betrodd.

De konservative liker å snakke om seg selv som verdens eldste parti – så solid og robust som de tykke murene rundt parlamentsbygningen ved Themsens bredd.

Men hvis det en gang var en følelse i partiet av at man hadde automatisk rett til å eksistere, så er den helt borte nå.

Ved valget i 2009 vil det for første gang være velgere som ikke var født da Margaret Thatcher bodde i Downing Street. I 12 år vil ikke britene ha kjent annet enn Labour.

Selv ikke etter et par vriene år for Blair-regjeringen var De konservative i stand til å vippe Labour av pinnen i valget i 2005. Ironisk nok var det David Cameron som sto bak valgstrategien.

– Labour tapte valget, men vi forsømte å vinne det, innrømmer han i dag.

Nå forsøker han i stedet å gjøre det Tony Blair gjorde for Labour på 1990-tallet – å gi partiet et nytt image og flytte det inn mot det politiske sentrum.

Det virket for Blair, vil det virke for Cameron?

Den store forvandlingen

På sine tre måneder som leder har han forvandlet De konservative til det ugjenkjennelige og som noe svært uvanlig for Storbritannias notorisk stridbare høyrefløy har partifellene latt ham gjøre det uten store protester.

Enten er de enige med David Cameron i at Thatchers gamle parti ikke er valgbart i dagens Storbritannia – eller så holder de munn fordi de kjenner igjen en vinner når de ser en.

David Cameron er ikke bare usedvanlig fordi han er den første konservative leder på mange år som fra tid til annen kaster slipset og sykler på jobb.

Han er det også fordi han innser at det gamle høyre og venstre i britisk politikk er en saga blott.

Det konservative partiet han er i ferd med å skape likner mer de borgerlige like-til-høyre-for-midten partiene man ser andre steder i Europa.

Politikerne skal ikke være uenige bare for å være uenige – britene er dødslei «Dr. Jekyll og Mr. Hyde»-politikk, mener Cameron.

– Det er ikke lenger en stor kløft mellom partiene, og velgerne vil gjerne at vi oppfører oss litt mer voksent, sier han.

Derfor har De konservative under Cameron flere ganger stemt for regjeringens politikk – noe som tydeligvis har forvirret både Labour og politiske observatører.

Brutt med Thatcherismen

Er Cameron ute etter å gi Blair dødskysset ved å være flink?

David Cameron feier selv denne sammensvergelsesteorien til side.

– Alle fortsetter å si at det må ligge en eller annen ufattelig smart taktikk bak dette. Men det er vel latterlig å stemme imot noe du er enig i, sier David Cameron.

Det var Tony Blair som åpnet en ny epoke i britisk politikk da han i 1990-årene slaktet noen av det gamle arbeiderpartiets helligste, ideologiske kuer.

– Labour har droppet mye av sin venstreorienterte politikk. Det er ikke noe poeng i å late som om de stadig går inn for statseid industri, for det gjør de ikke, sier David Cameron.

På samme måte har han nå selv definitivt brutt med Thatcherismen: Det er likevel noe som heter samfunnet. Det er en britisk regjerings jobb å hjelpe de svakeste, ikke de rike, har Cameron slått fast.

Han er bestemt på å gjøre De konservative valgbare igjen. Det samme ville forgjengerne, men partiet ble raskt lei av dem da det ikke gikk fort nok.

Hva får egentlig Cameron til å tro at det vil gå annerledes med ham?

– Jeg har vært modigere enn de tidligere lederne når det gjelder å ta opp politikken vår til fornyet overveielse. Jeg har gitt partiet all den forandring det trenger, sier han.

Thatcher-årene etterlot De konservative med et visst ry for å være likeglade med samfunnets svakeste. En tidligere partiformann bemerket bittert at britene i dag oppfatter dem som «the nasty party» – «det ubehagelige partiet».

Men David Cameron vil være Mr. Nice, og De konservative skal være et medfølende parti.

Noen kritikere spør kynisk om det er substans bak ordene, eller om det bare er dyktig PR fra en i bunn og grunn dypt konservativ politiker.

– Velgerne dømmer

Andre vil gjerne vite om David Cameron som leder er i ferd med å plassere De konservative så tett opp til Labour at det blir umulig for velgerne å se forskjell – om han i virkeligheten bare er en 13 år yngre Tony Blair.

David Cameron og hans politikk er stadig i stor grad et ubeskrevet blad. Han har vært medlem av Underhuset i mindre enn fem år.

Selvfølgelig er det sjanser for at alt går galt igjen, og at De konservative skifter leder enda en gang før neste valg i 2009. Og da må de jo vinne valget.

For å gjøre det må de erobre ikke færre enn 141 plasser i parlamentet – den største sving ved noe valg siden 1945.

– Det er et veldig stort fjell å bestige, men jeg tror at vi kan klare det, sier Cameron.

Statsminister Tony Blair innrømmet nylig at han setter sin lit til at han til slutt blir dømt av Gud.

Så hvem tror David Cameron at han vil bli dømt av? Svaret faller prompte og med karakteristisk skarpsindighet:

– Velgerne vil være min dommer.