Jan Tystad

Statsminister Tony Blair er ofte blitt kalt «teflon-Tony», ingenting biter på ham. Han er blitt gransket av Underhusets etterretningskomité, av Lord Hutton (om Kellys selvmord) og nå av Lord Butler.

I den siste granskingen ved lord Butler blir ingen enkeltperson kritisert, men rapporten hans er en krass kritikk av Blairs lederstil og regjeringens kontroll med etterretningsvesenet.

I sin kommentar til rapporten, som ble gikk i Underhuset sammen dag, innrømmet statsminister Blair at han «aksepterte personlig ansvar for alle feil som var begått», men han sa med sitt vanlige smil at han ønsket å fortsette i stillingen.

Mange briter spør seg: Hvorfor tar han ikke konsekvensen av kritikken og går av? Har det ingen betydning om en statsminister begår alvorlige feil?

Hva slags feil ble begått? Lord Butler slår fast at krigen bygde på «sviktende og feilaktige etterretningsrapporter». Han sammenlikner rapportene fra etterretningsorganisasjonen med de erklæringen som statsrådene ga i Underhuset. Alle advarsler om at rapportene bygger på kilder som kanskje ikke er å stole på, eller ord som «kanskje» eller «muligens», ble strøket av politikerne.

LORD BUTLER SLÅR FAST at Blairs hovedargument om at Saddam Hussein satt med store lagre av kjemiske og bakteriologiske våpen og at han fortsatte å utvikle atomvåpen, ikke holdt stikk.

Butler sier også at påstanden om at våpnene kunne brukes mot britiske interesser «i løpet av 45 minutter» ikke skulle vært satt inn i rapporten til Underhuset. Lorden sier klart at dette ble føyd inn av regjeringen og Blair brukte det om igjen og om igjen i sine taler.

Det er grunn til å minne om at dette var årsaken til at lederne i BBC ble tvunget til å gå av. Det skyltes en reportasje av BBC-journalisten Andrew Gilligan som hevdet at regjeringen hadde «spritet opp» rapporten ved å sette inn påstanden om 45 minutter. Gilligan kom med sin uttalelse i BBCs morgenradio etter at han hadde hatt en samtale med våpeneksperten David Kelley, som senere begikk selvmord.

Styreformann Gavyn Davies ble tvunget til å gå, generaldirektøren Greg Dyke trakk seg etter press fra styret og journalist Andrew Gilligan måtte gå fra sin jobb. Nå viser det seg at de hadde rett.

Uttalelser fra amerikanske og britiske politikere, gjengitt i flere bøker om krigen, tyder på at Tony Blair og president George W. Bush allerede i 2002 hadde bestemt seg for å gå til krig mot Irak. Deres forsøk på å få FN med på krigen mislykkes og de startet den på egen hånd selv om de visste at flertallet i FN var imot. De visste også at FNs våpeninspektører ikke hadde funnet noen masseødeleggelsesvåpen og de visste at krigen var i strid med internasjonal lov.

HVA VAR RESULTATET? Krigen har allerede kostet milliarder av dollar, minst 11.000 irakere er drept, britiske og amerikanske soldater sendes hjem i likkister, og terrorister fra en rekke organisasjoner er kommet inn i Irak og driver nå med sin sabotasje og sine drap som aldri før. Man er blitt kvitt en av verdens mest brutale diktatorer Saddam Hussein, men det kunne de ha klart uten en blodig og ødeleggende krig, selv om det ville tatt lengre tid.

Statsminister Tony Blair er fortsatt helt overbevist om at krigen var nødvendig og riktig. Verken han eller hans nærmeste medarbeidere er blitt kritisert — selv om lord Hutton og lord Butler er kritiske, blir ingen politiker utpekt som skyldige i å villede velgerne.

HVA SKJER NÅ? Opposisjonspolitikere og kommentatorer i mediene advarer Blair mot å tro at han kan føle seg trygg. Daily Mirror skrev: «Hvis han tror han sitter trygt, bør han tro om igjen. Hans tillit blant velgerne er ikke blitt styrket». Tidligere utenriksminister Robin Cook uttalte i Underhuset at «regjeringen bør innrømme at det ble begått alvorlige feil og be om unnskyldning for det og forsikre at noe liknende aldri skal skje igjen. Men når man hører på ham (Blair) gir han inntrykk av at han er absolutt overbevist om at han hadde rett og at han vil gjøre det samme (starte krig) igjen, under liknende forhold».

En annen tidligere utenriksminister (under Thatcher) Douglas Hurd, skrev i The Guardian i går at Tony Blair nå bør gå av.

Til tross for denne kritikken vil statsminister Blair fortsette, men det er en økende motvilje mot ham i partiet. Likevel er det få som tror at landsmøtet vil fjerne Blair, selv om hans omdømme blant velgerne er svekket. Mange i ledelsen foretrekker ham i stedet for alternativet Gordon Brown.

UANSETT HVA PARTIET VELGER å gjøre, har rapportene om krigen fra lordene Hutton og Butler ført til mer politikerforrakt og velgersvikt. Bare 38 prosent deltok i suppleringsvalgene i Leicester og Birmingham torsdag.

Velgerne føler seg ført bak lyset i Irak-krigen. De ble fortalt at Blair gikk til krig fordi Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen som truet britiske interesser. Slike våpen er ikke funnet og til og med statsminister Blair innrømmer nå at de neppe vil bli funnet.

«Krigen var riktig, fordi vi ble kvitt en farlig diktator», er statsminister Blairs begrunnelse, men hvorfor sa han ikke det fra begynnelsen av? Fordi han visste at folket ikke ville godta en slik krig. Konsekvensen av den er at USA og Storbritannia mener de har rett å fjerne de lederne de ikke liker, noe som er i strid med internasjonal lov.