KLAUS JUSTSEN

«Der kommer han,» lyder det plutselig i kor med en styrke som får de tykke grønne bladene på magnoliatrærne utenfor rettsbygningen i den lille støvete Mississippi-byen til å skjelve.

Han er Edgar Ray Killen, som få minutter tidligere av 12 jurymedlemmer er funnet skyldig i tre drap. Drap begått for 41 år siden, 15 kilometer sør for byen, der to grusveier møtes.

Kamerafolk og fotografer ramler over hverandre for å komme til mellom et tjuetall politibetjenter som omgir den 80-årige skallete mannen i rullestol.

Tilrop besvares med et sint blikk. Da en mikrofon kommer for nær, finner den ellers så passive mannen plutselig krefter til å lange ut etter den. Et øyeblikk senere prøver han å dytte kameraet inn i øynene på den formastelige fotografen.

Et øyeblikk senere er Killen og hans surstofflaske brakt på plass i en bil. Denne gang ikke i hans egen hvite Mercury, men i en av politiets blå biler som fører ham til fengselet.

Tre ganger 20 år

To dager senere er den gamle mannen tilbake. Nå går turen i motsatt retning, så den dømte kan høre hvilken straff dommer Marcus Gordon har utmålt. Tre ganger 20 års fengsel, som skal sones etter hverandre, lyder dommen, som er maksimum for drap.

Dommen falt 41 år forsinket. Ikke rart at de lokale påpeker at man må være født i Mississippi for å forstå staten, og selv for dem er det hele forvirrende.

I årevis har sørstaten vært et bakstreversk symbol på rasisme. Ikke minst på grunn av den brutale lynsjingen av tre unge menn og den manglende rettsforfølgningen av de skyldige, som i skjul skrøt av sin «bedrift».

Men Mississippi er også staten som mer aggressivt enn noen har bestrebet seg på å bli kvitt de store svarte plettene som rasisme har satt. Saken mot Killen var ikke den første som sikret at en forsinket rettferdighet skjedde fyllest.

«Mississippi brenner»

Hva som skjedde 21. juni 1964 om natten, og hva som ikke skjedde de følgende årtiene er blitt til kapitler i historiebøkene. Det er den virkelige utgaven av filmen «Mississippi brenner» fra 1988.

Allerede i 1964 hadde FBI og andre samlet bevisene, men det hindret ikke sagbrukseier Killen i å fortsette sin bigeskjeft som legpredikant.

Få kjenner saken så godt som Stanley Dearman. Da journalisten møtte i «The Meridian Star» kl. seks om morgenen, fikk han vite at ingen hadde sett Michael Schwerner siden han dagen før kjørte til nabobyen Philadelphia 40 kilometer mot nord. Schwerner var med sitt korte skjegg en kjent skikkelse i lokalavisen etter at han sammen med Andrew Goodman var kommet til Mississippi for å hjelpe til med å få registrert svarte velgere i en kampanje som ble kjent som «Frihetssommeren».

De to som var jøder, slo seg sammen med den lokale James Chaney, som var svart. Trioen ble lokket til Mount Zion-kirken utenfor Philadelphia, da den ble brent ned.

Ku-Klux-Klan

Underveis ble de tre unge mennene anholdt av politibetjent Cecil Price, som hevdet at de hadde kjørt for fort. Price underrettet Killen og holdt de tre så lenge tilbake at hans venn fra Ku-Klux-Klan kunne samle tjue av sine folk.

Schwerner, Goodman og Chaney ble løslatt sent på natt. Så fulgte en biljakt over ca. tjue kilometer, der farten kom opp i over 150 kilometer i timen. De tre hadde ingen sjanse i sin gamle stasjonsvogn, som ble tvunget ut i grøften.

De unge mennene ble kjørt fire kilometer tilbake mot byen, banket opp og skutt på kloss hold, før en bulldoser begravde likene dypt under en demning. Det tok FBI 44 døgn å finne dem.

Politibetjenten løy

«Da jeg kom til Philadelphia, møtte jeg Cecil Price,» forteller Stanley Goodman. «Han fortalte meg historier om at han selv hadde fulgt de tre et godt stykke ut av byen, og at det hadde vært nødvendig å holde dem i mange timer fordi han ikke kunne finne dommeren. Det var tydelig at han løy.

FBI kom til samme konklusjon, men staten Mississippi nektet å reise tiltale, og Washington hadde ikke juridisk rett til å gjøre det. Først i 1967 fulgte en tiltale mot 19 av 21 arresterte.

Tiltalen lød på brudd på de tre dreptes borgerrettigheter. Syv ble dømt, men ingen sonet mer enn seks år og Killen gikk fri, fordi en enkelt av jurymedlemmene ikke kunne få seg til å finne en predikant skyldig i noe som helst.

— Hun har senere fortalt at hun løy, sier Dearman, som før saken i 1967 hadde kjøpt Philadelphias ukeavis «Neshoba Democrat», som han redigerte i 33 år.

For de fleste satte dommene i 1967 punktum for saken. I Philadelphia snakket man ikke om den. Dearman kan ikke skjule sin forakt. - I mange år sa ingen et ord, man skulle tro de ikke hadde munn.

I 1989 kom de første tegn på bevegelse. Ved en minnehøytidelighet, som markerte 25 årsdagen, fikk de dreptes familie for første gang en unnskyldning. Før det hadde Dearman i en leder forlangt at de skyldige ble trukket til ansvar.

Da han møtte på jobb dagen etter, sto det «KKK» med store røde bokstaver på avisbygget midt i Philadelphia.

2005: Bare timer før juryens kjennelse falt, ringte Stanley Dearmans telefon. - Jeg ble fortalt at jeg skulle holde kjeft, noe jeg ikke akter å gjøre.

Så for Dearman og mange andre i Philadelphia er dommen over Killen i større grad begynnelsen enn slutten. De må fortsette kampen for å få legpredikantens kamerater stilt for retten.

De to mennene som avfyrte de dødelige skuddene for 41 år siden, er døde, men åtte andre deltakere i lynsjingen er i live. De fleste bor stadig i Meridian, hvor de trolig ikke lenger sover så godt.