ATLE M. SKJÆRSTAD

Da Kjell Magne Bondevik sa nei til en ny periode som KrFs førstekandidat for Møre og Romsdal foran årets stortingsvalg, var han antakelig vel vitende om at han også satte seg selv på oppsigelse fra storpolitikken.

Om nå ikke stemmesedlene i valget falt ned slik at det var grunnlag for en ny borgerlig flertallsregjering.

REALPOLITIKEREN BONDEVIK hadde antakelig kalkulert med at det kunne bli en lite lystelig tilværelse — selv som fortsatt en av sitt partis fremste - å tilbringe fire nye år som opposisjonspolitiker i Stortinget.

Og med fartstid i nasjonal politikk fra 1969 som vararepresentant til Stortinget, statssekretær ved Statsministerens kontor, stortingsrepresentant, statsråd, utenriksminister, statsminister og statsminister, kunne 58-åringen egentlig se frem til en trygg og rolig pensjonisttilværelse - som så mange andre brødpolitikere.

Men han manglet noe. En internasjonal karriere. Og han har ofte, etter at han frasa seg gjenvalg, kommet med antydninger om ønsket om et internasjonalt verv som ville gi ham muligheter til å bidra til en rettferdigere verden, kampen mot fattigdom og mer bistand til verdens ulykkelige. Det har også vært et av varemerkene til hans regjeringer.

Og han har, ikke minst i denne perioden, vært opptatt av å bygge internasjonale nettverk. Ofte så intenst at man, ved å lese ukeprogrammene, kan spørre om hvem som har vært landets utenriksminister: Jan Petersen eller Kjell Magne Bondevik.

STILLINGER SOM har stått/står på statsministerens ønskeliste står neppe i kø. Og det er ikke stillinger man søker på.

Det er stillinger man blir kalt til.

Og i sin nettverksbygging har ikke Bondevik kunnet si at «den og den jobben vil jeg gjerne ha». Men han har nok, som han også har gjort i mediene, antydet at han vil være til disposisjon - om så skulle skje at han motvillig måtte overlate statsministerkontoret til en annen.

Nettopp «medieannonseringen» førte til at Bondeviks deltakelse i FN-toppmøtet umiddelbart etter valgnederlaget ble omtalt som en jobbsøkerreise. Kanskje litt urettferdig, fordi dette var en begivenhet planlagt lenge før det var snakk om regjeringsskifte i Norge.

Men Bondevik hadde mer for seg i New York, nemlig det første møtet i Clinton Global Initiative. Tidligere USA-president Bill Clinton hadde invitert sin gode venn - Clintons egne ord etter besøk hos Bondevik under sitt Norgesbesøk i 2003 - Kjell Magne Bondevik, til å holde en av hovedinnledningene under programposten «Religion som drivkraft i kriseløsning og forsoning».

Det var antakelig det nærmeste Bondevik kom et internasjonalt oppdrag i denne omgang. Han er ikke kommet med i styringsgruppen for det videre arbeid med denne programposten i Clinton-initiativets merkesaker.

Og han er heller ikke trukket frem i en helsides takkeannonse i Financial Times til de «fremstående gjester» som bidro til at arrangementet ble en suksess.Kanskje ligger det en erfaring i dette med å være «tidligere».

På den annen side: Bondevik fikk møte Bob Geldof og fikk autografen hans. Og han fikk møte superstjernen Angelina Jolie på tomannshånd, med mellomkomst av BTs reporter Irina Lee - et møte som ble så langvarig at verdenspressens tilstedeværende fotografer begynte å lure på hvem mannen som var i så jovial prat med Angelina Jolie, egentlig var.

Så var det dette med nettverksbygging da. Og Jolie, som allerede er godt etablert som FN-arbeider takket være sin superstatus, kan det jo være greit å ha både autografen til. Og telefonnummeret.

HVILKE MULIGHETER har så vår avtroppende statsminister?

Kanskje ikke så mange om man har som utgangspunkt at det skal være et oppdrag som gir både Bondevik og den organisasjon/institusjon som engasjerer ham status.

Formann i en FN-kommisjon som skal overvåke fattigdomsbekjempelse innenfor rammen av FNs tusenårsmål? Spesialutsending for FNs generalsekretær i en eller annen forsoningsprosess. Neppe noen kort rokade med Jan Egeland som FNs visegeneralsekretær for humanitær innsats om Egeland skulle si ja til utenriksministerposten i Stoltenberg-regjeringen, slik at han sagt han vil gjøre - om han blir spurt.

FN-systemet gir neppe noe muligheter. Heller ikke EU, så lenge Norge ikke er medlem av unionen.

Men det finnes nasjonale og internasjonale organisasjoner som uten tvil kan gjøre seg nytte av Bondeviks glødende hjerte. Kirkenes Verdensråd kan være en mulighet. En annen kan være presidentvervet i Norges Røde Kors. Rett nok har ikke Thorvald Stoltenberg ytret noe om at han vil tre tilbake, men han har sittet i mange år, og nærmer seg de 75.

Bondeviks muligheter er der nok. Men først skal han skrive bok og nyte livet sammen med familien. Og det kan jo føre til at han etter hvert etablerer seg som en ny rikssynser på linje med en av sine forgjengere.

KJEKT Å HA: Kjell Magne Bondevik fikk i alle fall et telefonnummer og en autograf som utbytte av møtet med Angelina Jolie. FOTO: IRINA LEE