I dag er det toårsdagen for drapet på tidligere statsminister Rafiq Hariri.

— Angrepet ble trolig gjennomført for å forpurre dagens planlagte minnemønstring. Håpet om at minnemarkeringen skulle markere forsoning på tvers av religiøse skillelinjer i Libanon er nå knust.

Det sier Libanon-ekspert og forskningsleder ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) Are Knudsen til Bergens Tidende.

Begge eksplosjonene skjedde ved halv ti-tiden i går i landsbyen Ain Alak like ved byen Bikfaya, som ligger i fjellene litt nord for Beirut. I tillegg til de drepte, ble også 20 personer såret. Alle skal være kristne. Bikfaya er hjembyen til tidligere president Amin Gemayel. Hans sønn, industriminister Pierre Gemayel, ble drept i et attentat i november.

— Det har vært spredte bombeangrep mot sivile tidligere, men ikke med så mange døde og sårede. Angrep på sivile i et slikt omfang som vi ser her, minner om situasjonen i Irak, sier Are Knudsen.

Han tror eksplosjonene i går gjør at mange vil holde seg borte fra Beirut sentrum i dag. Men samtidig tror han de øker risikoen for voldelige sammenstøt mellom de aktivistene på begge sider som velger å gjennomføre minnemarkeringen.

Innenriksminister Hassan al-Saaba sa i går at mye tyder på at bombene var plantet inne i bussene. Myndighetene kunne ikke utelukke at angrepene var gjennomført av selvmordsbombere.

Begge grupper demonstrerer

Drapet på Hariri skjedde i en periode med sterk uro, og internasjonalt press for å få Syria til å trekke seg ut fra Libanon. Det var en konflikt om den syriske dominansen som fikk Hariri til å trekke seg som statsminister høsten 2004. 8. mars 2005 demonstrerte flere hundre tusen Hizbollah-tilhengere og andre syriskvennlige grupper i Beiruts gater til støtte for fortsatt syrisk nærvær i landet. 14. mars gikk opposisjonen til motdemonstrasjon. Over en million mennesker skal ha vært i sentrum den dagen, den største demonstrasjonen som noen gang har vært i Midt-Østen. Seinere har de to fraksjonene fått betegnelsen 8. mars- og 14. mars-gruppene.

— Det spesielle i år er at både 8. mars- og 14.-mars-gruppene har planlagt demonstrasjoner samtidig. Begge skal også ende opp på Martyrplassen der Hariris grav ligger. Dette kan lett bli en skjebnedag for Libanon, sier Knudsen.

Strid om FN-tribunalet

Libanon har tre ganger tidligere vært hjemsøkt av borgerkrig, den siste varte i 15 år fra 1975-90. I januar følte mange libanesere at de var på vei tilbake til ny borgerkrig, da Hizbollah lammet store deler av sentrum av Beirut. Flyplassveien ble stengt og det ble satt fyr på bildekk. Tre personer ble drept.

Stridens kjerne er opprettelsen av et FN-tribunal som skal føre sakene mot de mistenkte for Hariri-drapet. Sikkerhetsrådet har godkjent opplegget for tribunalet, som nå ligger i Libanon for ratifisering.

I november gikk seks prosyriske statsråder av i protest mot tribunalet. Nå mener opposisjonen at regjeringen ikke har legitimitet til å signere opprettelsen av tribunalet, fordi så mange ministere har gått av. Hizbollah krever i stedet at den provestlige regjeringen til Fouad Siniora skal gå av og at det skrives ut nyvalg.

Krise i hele regionen

Rammen rundt motsetningene i Libanon er vestlig press på Syria og Iran, krig og kaos i Irak og krise i Palestina.

— For sunnimuslimene er oppklaring av Hariri-drapet et hellig krav. Sunniene opplever at shiaene står i veien for dette kravet. Tidligere har de to gruppene hatt et langvarig og fredelig samkvem i Libanon, men nå kan det se ut som konflikten mellom shiaer og sunnier i Irak brer seg til andre land i regionen, som nå er nærmere en krise enn noen gang.

— Libanon er spesielt utsatt. Etter krigen sist sommer har Hizbollah blitt mye mer kontroversiell. Det politiske systemet er paralysert. Parlamentet trer nesten ikke sammen. Mange statsråder har dødstrussel hengende over seg, og har forskanset seg i sine fjellbastioner. Alle ingredienser til ny borgerkrig er til stede. Derfor er usikkerheten så stor foran dagens demonstrasjoner, sier Are Knudsen.

STR