Tor Tolstrup

Å VÆRE PESSIMIST er en kjedelig beskjeftigelse. Men som lesere av Asia-kommentarer for lengst har erfart, er det ingen grunn til å være optimist når det gjelder utviklingen på den koreanske halvøyen.

De lenge ventete, direkte forhandlinger mellom USA og Nord-Korea — uten deltakelse av Sør-Korea, Japan og Russland, som Nord-Korea hadde krevd, men med Kina ved bordenden som vert og mekler i Beijing - endte som forventet. Tradisjonelle krav fra begge sider, beskyldninger frem og tilbake over bordet, ingen resultater. Møtet sluttet før avtalt og USA sier man har avtale om nye møter, men ingen datoer. Så langt så godt.

Det nordkoreanerne enda en gang sa, var at de har atomvåpen. Og selv om ingen riktig tror det før prøvesprengningsritualet er gjennomført og paddehattskyen har vist seg over de nordkoreanske fjellene, må vi nødvendigvis forholde oss til det. For det er utvilsomt den siste og definitive meldingen fra Nord-Korea i overskuelig fremtid: Gi oss nå den ikke-angrepsavtalen som vi gjerne vil ha. Og gi oss mat og litt olje så vi igjen kan komme i gang.

NORD-KOREA KUNNE for lengst ha skaffet seg verdens sympati med bilder av utsultete barn og gamle som døde av kulde i den mer enn 20 grader kalde nordkoreanske vinteren. Men vi er i Asia, og her handler det ikke om å skaffe seg sympati, men om å vise stolthet og ikke tape ansikt. Nå er Nord-Korea nådd dit på sult- og mangelskalaen at det siste kortet blir spilt i håp om at amerikanerne langt om lenge forstår budskapet.

Men før det hele blir for melodramatisk, la oss se på en annen side av det nordkoreanske utspillet i Beijing. For det hele handler også om et demagogisk, despotisk og desperat styre, som ikke ønsker noen innblanding i Nord-Koreas indre anliggender. Som vil bevare en nesten totalt isolert kommunistisk enklave nord for den 38. breddegrad. Som vil ha retten til å henrette gjenstridige elementer. Som vil ha retten til å sette andre i konsentrasjonsleir. Som ikke vil kvitte seg med sine privilegier. Og som innerst inne tror det har rett til å lede et samlet Korea.

DELINGEN AV KOREA var, som delingen av India (i Pakistan, India og Bangladesh), et tragisk vestlig feilgrep, som vil gi beskjeftigelse til politikere, diplomater og våpenfabrikanter lenge ennå. India og Pakistan er allerede innrullert i atommaktenes rekker. Sannsynligheten taler for at Nord-Korea også snart er det. Og det vil utløse en kjedereaksjon i Asia hvor Japan, som har teknologien til å fremstille atomvåpen, vil overveie om det ikke er på tide å sikre seg den fornødne maktbalansen ikke bare overfor Nord-Korea, men også overfor Kina.

USA ønsker å bevare sin militære - og inntil videre også økonomiske - dominans, som det har opprettholdt med sin atomparaply og sterke troppekontingenter i både Japan og Korea. Men både i Japan og Sør-Korea er det økende mistillit til USAs evne til å sikre freden. Og markant økende misnøye i de to nasjonenes befolkninger med amerikanske baser preger det politiske beslutningsmønster og fremmer nasjonalisme, som det for tiden kommer til uttrykk i Japan.

NORD-KOREAS MELDING om atomvåpen vil bestemt ikke gjøre det lettere. Og når det endelige beviset foreligger, vil Asia være et annet. Når Nord-Korea leverer beviset? Hvis det da er noe å bevise. Det vil antakelig skje med en prøvesprengning umiddelbart etter en amerikansk melding om at det nå er tid for å fjerne styret i Pyongyang. Nord-Korea spiller sine kort sikkert, men langsomt. For det gir dem muligheten til å spille på usikkerheten i håp om å oppnå økonomiske fordeler. Men - og kanskje først og fremst - gir det Kim Jong-il muligheten til å si til den sultende befolkningen at «juche», selvtilstrekkelighetsteorien, som er Nord-Koreas bærende ideologiske våpen, vant til slutt.

Det var president Bush' tale om «ondskapens akse» som definitivt avbrøt Sør-Koreas forsøk på å skape en felles økonomisk fremtid med Nord-Korea. Nå er USA stilt overfor et ultimatum: risikere atomkrig. Eller betale seg ut av problemene - og dermed, forhåpentlig, sende Nord-Korea på vei mot demokrati.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende