AMIRA HASS

Det var bare tre dager siden seks år gamle Rami overlevde et av de mest dødelige bombeangrepene noensinne mot palestinere på okkupert område. Nå lekte han tilsynelatende rolig og avslappet i bakgården på hospitalet i Beit Hannun. Bare da navnet hans ble nevnt, ble det tydelig. Han var i sjokk. Han hadde sprunget fra bombene, men «uansett hvor han løp, kom bomberegnet etter ham», som faren hans Majdi Athamneh sa.

Moren og broren til Rami lå på sykehuset. Eldstegutt i søskenflokken, ni år gamle Sa'ed omkom under den andre bomben. I samme angrep mistet faren Majdi en onkel, tre brødre, et søskenbarn og hans tre barn. Alle hadde de løpt inn i smuget foran huset da bombardementet begynte.

«Det var som om bombene hadde øyne, de kunne se hvor vi løp», sa tanten til Rami.

«Da bombene hadde tatt mange nok av oss, for de over til slektningene våre, da de var ferdige der, tok de naboene», bemerket Majdis mor Hayat tørt. Selv mistet hun tre sønner og to barnebarn.

Majdi pekte på et sørgebilde av den eldste sønnen. Det hang mellom åtte andre bilder av drepte mannlige familiemedlemmer. Han gråt og gråt.

Massedrapet 8. november i Beit Hannun overskygget imidlertid totalt de grusomme hendelsene som var avsluttet bare dagen før i samme byen. Tirsdag 7. november trakk den israelske hæren seg ut av byen og etterlot seg et utall drepte og sårede. De hadde gjort skade på infrastruktur, elektrisitet og vannforsyning for 16,5 millioner dollar. Rundt 425 hus av totalt 4500 bolighus i området er nå i ruiner. Tre moskeer — en av dem 850 år gammel - er jevnet med jorden.

Israel skylder rutinemessig på de hjemmelagede rakettene, som stadig fyres av fra dette området mot israelske byer og landsbyer.

«Vi har rett til å forsvare oss», hevdet Mohammed Kafarned, den Hamas-støttede borgermesteren i Beit Hannun da jeg spurte om logikken i å fyre av raketter, som kun er egnet til å så frykt blant israelere, men som ikke under noen omstendighet kan skade den israelske okkupasjonen. Tvert imot gir rakettangrepene Israel en mulighet til å fremstille seg selv som offer.

«Hva slags form for forsvar er det?» spurte jeg.

«Når en slakter er i ferd med å slakte en geit», svarte han «så kan du ikke forvente at geiten ikke sparker med beina og prøver å yte motstand».

«Men et menneske er ingen geit», protesterte jeg, og han la til at det er den israelske bruken av militærmakt som har tvunget palestinere til å pønske ut nye måter å slå tilbake på.

Det er ikke alle som er enige med ham i at taktikken med de hjemmelagede rakettene bør opprettholdes. Under massebegravelsen etter 8. november sa en av talerne, en universitetslærer, foran alle de sørgende følgende: «Selv eierne av et supermarked som ikke lenger går så godt, stenger butikken og leter etter en annen måte å skaffe seg inntekt på»

Ps. De ni kvinnene og jentebarna som ble drept, fikk ikke sin egen begravelse. Det ble heller ikke laget sørgebilder av dem. De kvinnelige ofrene fikk en plakat med blomster, finansiert og signert av Fatah-partiet. Folket er overbevist om at religionen deres forbyr dem å vise frem en kvinnes ansikt, selv ikke om hun er en baby - og selv ikke når hun er drept av en israelsk bombekaster.

Beit Hannun 10.-11. november.

Amira Hass skriver i BT: Hass er den eneste israelsk-jødiske journalisten som har bodd blant palestinere - først i Gaza, nå i Ramallah fra 1993 til i dag. Som journalist i denliberale avisen Ha'aretz har hun rapportert fra innsiden av konflikten.