SVEIN KVALHEIMHÅVARD BJELLAND (foto)

Caen

Den lille tyske damen har en blomsterbukett i hånden.

— Det er roser, forklarer hun, - men bare kjenn på dem. De er av plast, men de varer lenger slik.

Det er en vakker gravlund, rammet inn av høyreiste iris. Vi har tatt av hovedveien mellom Caen og Lisieux, og ved den lille landsbyen St-Desier hviler 3.375 tyskere i viet jord.

En fredfull, men litt ukjent plass antakelig. Vi spurte oss frem i Lisieux, men det tok tid før vi fant en eldre mann som visste beskjed.

«Obergefreiter Richard Hildebrand» står det på gravstøtten. «Født 10.3 1911, død 6.6 1944».

På selve D-dagen, konstaterer vi.

— Det er rett. Det er av grunnene til at vi er her akkurat i dag, sier Rosel Briegel fra Giessen. - Vi har vært her flere ganger før, og da mor levde var hun med oss en gang. I dag angrer jeg på at jeg ikke spurte henne mer, både om krigen og om far da hun levde.

— Men hun likte ikke å snakke om krigen.

Selv har hun aldri sett sin far. Men han har sett henne, da han hadde permisjon en gang rett før han ble drept. Da var Rosel 3 måneder.

Noe herk

— Jeg kjenner faren min bare fra bilder. Det er litt vondt. Krig er noe herk.

Fru Riegel setter blomstene varsomt opp etter gravstøtten.

— Det er så vakkert her, på en måte er dette som et hjemsted for meg. Og jeg er glad for at gravplassen stelles så fint, og at franskmennene har sånn respekt for de døde tyskerne. For meg er dagen i dag en personlig sak, jeg bryr meg ikke om at Tyskland er med på markeringen for første gang og at kansleren er her. Jeg har min private grunn for å komme hit, og det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg har helse til det, sier Rosel Briegel.

Litt bortenfor går en eldre mann og studerer gravinskripsjonene, Han heter Alan Smith, krigsveteran fra Wales som deltok i operasjonene på D-dagen.

Bortkastete liv

— Jeg var mannskap på en patruljebåt, HMML 303, forklarer han.

I dag besøker han både den britiske og den tyske gravplassen. Han har med seg sønnen Craig (35). Selv er han 79.

— Jeg gjør det av respekt for begge sider. Hva jeg tenker på når jeg går her? Jo, det skal jeg fortelle deg: Jeg tenker på alle de bortkastete livene.

I det vi forlater den tyske gravlunden passerer vi graven der Ernst Schumann hviler. Han var 46 år da han stupe et eller annet stede i dette området, 8.6 1944. To dager etter D-dagen.

Det ligger en fersk krans på graven. Fra fienden: Fra britiske Stockport Distrikt Veteranforening.

«I respekt», står det på kransbåndet.

EN MÅNED GAMMEL: Rosel Briegel (60)var bare en måned gammel da hennes far døde på selve D-dagen. Han rakk å se henne en gang, da han var hjemme på permisjon like før den grusomme dagen i Normandie.