Og at opposisjonen skal reise seg til en kraftfull styrke, er det lite som tyder på i øyeblikket.

Frykt for å miste arbeid, frykt for politiets vannkanoner var faktorer som gjorde at generalstreiken som Zimbabwes LO hadde oppfordret til tidligere denne uken, fikk liten oppslutning.

Kanskje ikke til å undres over i et land der åtte av ti er uten jobb og der de flestes lommebøker er så tomme at de knapt har til livets opphold. I den grad det er mat å få kjøpt i det som tidligere ble omtalt som Afrikas spiskammer.

Gjenvalg

Situasjonen i Zimbabwe har vært på kokepunktet siden politi og sikkerhetsstyrker i februar slo ned på en gudstjeneste arrangert av opposisjonspartiet MDC, og bl.a. arresterte og rundjulte opposisjonslederen Morgan Tsvangirai og flere av hans medarbeidere.

Bildene av den mishandlede Tsvangirai og andre demokratiforkjempere utløste kraftige internasjonale protester. Et krisemøte i samarbeidsrådet for det sørlige Afrika (SADC) besluttet imidlertid ingen umiddelbare tiltak, men gir signaler om at Zimbabwes naboer er rede — på litt sikt - til å ta av seg silkehanskene. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki er utpekt til å megle mellom Mugabe og opposisjonen. At Mbeki har påtatt seg denne oppgaven signalerer et sporskifte i det som tidligere har vært sørafrikansk stille diplomati.

Men ikke før er SADC-møtet avsluttet før Mugabes parti, Zanu PF, peker nese til opposisjon og naboland. Partiet har utpekt Robert Mugabe som sin presidentkandidat også ved neste års valg. Blir han valgt, blir han sittende frem til 2013. Da er han nesten 90 år.

Blodtørstig

SADC-landenes bekymring bunner først og fremst i den elendige økonomien i landet. Inflasjonen er nå på 1700 prosent, verdien av den zimbabwiske dollaren er nedskrevet ved å kutte tre nuller, samtidig er den offisielle verdien redusert med 60 prosent i forhold til US dollar. I praksis betyr dette at 1 US$ som i august 2006 var verd 55 zim$ nå er verd 250.000 zim$. Det minner om tilstander fra mellomkrigstidens Tyskland.

Folk er uten arbeid, uten mat, uten penger til å betale skolepenger og for helsetjenester. I løpet av de siste årene har om lag tre millioner zimbabwianere flyktet landet og skaper med det et press på nabolandene, først og fremst Mosambik, Botswana og Sør-Afrika. At det er de med utdannelse som flykter, gjør sitt til at situasjonen i Zimbabwe forverres.

Til nå har Mugabe, med sin fortid som helt fra frigjøringskampen, vært sett på som en helt i nabolandene - en slags bevaringsverdig planteetende dinosaur.

Men etter hvert som han har utviklet en tørst for sine motstanderes blod, har synet endret seg, nærmest i takt med at revolusjonshelter som Tanzanias Julius Nyerere, Mosambiks Samora Machel og Kamuzu Banda i Malawi har avgått ved døden. Eneste gjenlevende av den generasjonen nå er Zambias Kenneth Kaunda.

Den nye generasjonen ledere har kunnet godta valgfusk i det Zimbabwe som oppfattes som et demokrati, verre har det vært å fordøye bilder av blodige, rundjulte opposisjonsledere i fengselsceller.

Tøff oppgave

Thabo Mbeki får en tøff oppgave, selv om kollegene i SADC oppfatter han som den eneste som kan få Mugabe i fornuftig tale.

Utgangspunktet er ikke godt. Mugabe misliker Tsvangirai så sterkt at han neppe vil sitte ved samme bord. - Den mannen skal aldri få styre Zimbabwe så lenge jeg er i live, skal Mugabe ha sagt ved flere anledninger.

Og afrikanske observatører mener at før Mugabe og Tsvangirai er borte, vil det ikke være mulig å få i stand en normal demokratisk situasjon i Zimbabwe, uansett om Mbeki velger å ta i bruk Sør-Afrikas sterke økonomi - som Zimbabwe er avhengig av - i arbeidet for å forhandle frem en løsning.

Mbeki selv sier at nøkkelen til å løse problemene ligger i å få etablert ordninger som gjør det mulig å avholde frie valg. Han vil ikke bruke makt for å få Mugabe til å innordne seg, det kan bare øke problemene for «vanlige folk» i Zimbabwe.

Og han tror at Mugabe vil gå av frivillig.

Den nære historie taler mot at Mbeki og Sør-Afrika skal lykkes med sitt stille diplomati. Sør-Afrika har flere ganger siden 2002 forsøkt å få partene til forhandlingsbordet uten hell. Og med renomineringen av Mugabe som presidentkandidat kan det bli like vanskelig som før.

Mbekis utfordring denne gang er at han presses av hele SADC.