FRANK M. ROSSAVIK

Brussel

Aldri har forholdet mellom USA og Europa vært dårligere enn i George W. Bushs tid som president.

I den kalde krigens tid ville dette vært en stor krise og gitt mange en følelse av utrygghet. Men nå som Sovjetunionen er borte og Europa ikke er truet av noen tradisjonell militær fiende, er det heller ikke like farlig om vennskapsbåndene over Atlanteren er svekket.

I alle fall ikke hvis det også kommer noe godt ut av det. Mange europeiske ledere vil mene at det nettopp det er tilfellet, selv om slikt selvsagt ikke kan sies i offentlighet: Få har som George W. Bush bidratt til europeisk samling!

Motstand skapte samhold

USAs neitil å ratifisere Kyoto-avtalen, nei til en Internasjonal straffedomstol for krigsforbrytelser, nei til viktige nedrustningsavtaler og — fremfor alt - krigen mot Irak, har bidratt til en samling om utenriks- og sikkerhetspolitikk i EU som neppe hadde vært mulig under andre omstendigheter.

Paradoksalt nok, kan man si, for i første omgang var europeerne jo splittet i synet på Irak-krigen. Mange trodde den interne splittelsen EU skulle være krigens mest varige konsekvens. Men slik gikk det ikke.

Krangelen vinteren og våren 2003 mellom USA-støtter som Storbritannia og Polen på den ene siden, og en fløy ledet av Tyskland og Frankrike på den andre, ble fort bilagt. Nettopp i «Irak-perioden» har EU maktet å bli enige om avgjørende fremskritt i utviklingen av en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. I utenrikspolitikken opptrer EU-landene mye mer samlet enn før. Også de ti nye medlemslandene har i flere år alt samordnet seg mer med andre EU-land enn med USA.

Den massive folkelige motstanden mot Irak-krigen i alle europeiske land kan også ha skapt samhørighet blant EU-borgere, en følelse av å tilhøre et kontinent med andre verdier enn USAs. Men denne eventuelle effekten er det for tidlig å måle.

Tungt for Blair

Fire år til med George W. Bush - i alle fall hvis USAs president holder frem som han stevner - kan forsterke utviklingen. Det vil ikke EU-ledere som Jacques Chirac (Frankrike), Gerhard Schröder (Tyskland) og José Luis Rodríguez Zapatero (Spania) ha noe imot.

Det er den ene siden av saken.

Men det hersker også en erkjennelse av at EU ikke kan ha rare innflytelsen på kampen mot terrorismen og global politikk for øvrig hvis forholdet til USA er for dårlig for lenge. USA vil i overskuelig fremtid være klodens eneste supermakt, og den beste måten å ha innflytelse i verden på er å ha innflytelse på USA.

Dette er først og fremst Tony Blairs maksime. Storbritannia har historisk hatt et spesielt nært forhold til USA. For Tony Blair var det nokså greit i Bill Clintons tid. Selv om det også da var konflikter i forholdet mellom USA og EU, særlig om Balkan, var Clinton godt likt i Europa. Å fastholde det tette forholdet også under Bush har derimot nesten vært drepen for Blair, spesielt i forholdet til Labour og til britiske velgere.

Blair ville ha trukket et lettelses sukk om nattens seierherre hadde hett Kerry. Nå har Blair mer pes i vente, slik valgresultatet så ut til å bli i morgentimene i dag. Ingen bør bli overrasket hvis han nå markerer en mer kritisk linje overfor Bush-administrasjonen frem mot Underhusvalget i Storbritannia neste år.

Bleknet NATO

At Bush-tiden har ført til en styrking av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk - og tilsvarende svekkelse av NATO - er heller ikke etter britenes hjerte, selv om de det siste året er blitt mer med på ferden.

Det samme gjelder i enda større grad for den norske regjeringen. NATO fremstår i dag som en skygge av sitt gamle jeg, og kan i stadig mindre grad dekke Norges behov for sikkerhetspolitisk innflytelse. Derfor prøver Norge å henge seg på EUs utvikling så langt utenforskapet gir anledning til det. Kerry hadde gitt en kjærkommen pustepause, et tøvær.