Den stadig mer upopulære statsministeren nekter plent å fortelle offentligheten om når han har tenkt å gi seg som partiformann og regjeringssjef i Storbritannia. Det har utløst mytteriliknende tilstander i Labour.

Skandaleavisen The Sun, som vanligvis synes politikere er mest interessante når de talt blir tatt på fersken med buksene nede, skrev i går at Blair trekker seg som statsminister 26. juli neste år. Ifølge avisen skal Blair også være innstilt på å gi fra seg partilederjobben åtte uker tidligere.

Gikk på dagen

Problemet er at ingen i kretsen rundt statsministeren, eller Blair selv, vil kommentere opplysningene, og langt mindre offentliggjøre avgangsplanene. Tausheten har virket som tennvæske på Labour-politikere som for lengst er rødglødende i sitt sinne mot den egenrådige statsministeren.

I går gikk statssekretæren i forsvarsdepartementet, Tony Watson, av i protest mot Blair. Reaksjonen fra statsministeren var kontant: «Watson ville bli sparket uansett».

Bråket fikk i går arbeidsminister John Hutton til å karakterisere situasjonen i Labour som et absurd politisk teater. Andre synes begrepet såpeopera er mer passende for intrigene, renkespillet og maktkampen som utspiller seg for åpen scene i regjeringspartiet.

I villrede

Den sannsynlige etterfølgeren til Blair, finansminister Gordon Brown, skal være fortørnet fordi han verken blir informert eller konsultert om maktskiftet. 100 av Labours parlamentsmedlemmer har nå gått til det drastiske skritt å forlange at Blair forteller offentligheten om sine planer.

— Labour kan rive seg selv i stykker innen neste vår, skriver Daily Telegraph. Utsagnet må muligens tolkes som ønsketenkning fra den konservative avisen som av spøkefulle briter gjerne omtales som «Torygraph». Men at Tony Blair er i ferd med å etterlate seg et parti som er i ferd med å gå opp i limingen, er ingen overdrivelse. For der Blair kunne lagt til rette for et tilnærmet smertefritt tronskifte og etterlatt seg et parti i noe som liknet indre harmoni, kaster han heller partiet ut i indre kaos og konflikt.

Spekulasjonene i britisk presse går nå ut på at statsministeren og hans våpendragere i ellevte time vil forsøke å presse frem en utfordrer til Gordon Brown som partileder og statsministerkandidat.

I gårsdagens utgave av The Independent tok arbeidsminister John Hutton, som er en av Blairs støttespillere, til orde for en åpen debatt om lederskapet. Innenriksminister John Reid er en av de såkalte «Blairites» som nevnes som mulig utfordrer til Brown.

Dårlig ledelse

De konservative har hatt sitt å stri med, ikke minst på ledersiden, det siste tiåret. Nå kan de rolig og tilbakelent bivåne Labour-kaoset fra sine Chesterfield-salonger. Toryene har under leder David Cameron alt skaffet seg forsprang på meningsmålingene, og håper naturligvis at regjeringspartiet skal fortsette å rote det til langt inn i valgkampen. Oddsene på at Labour taper hegemoniet og regjeringsmakten etter neste valg er lave.

Blair har vunnet tre valg for det britiske arbeiderpartiet, men populariteten hans har skrumpet inn etter en serie skandaler i regjeringen. Dårlig ledelse og snuskete oppførsel fra flere av hans betrodde ministere, er to av forklaringene. Hans nære kompaniskap med president George W. Bush, og støtten til krigen i Irak, har også fått mange briter til å rømme partiet.

Egotripp?

Selv planlegger Tony Blair og hans nærmeste PR-rådgivere en storslagen avskjed fra toppen av britisk politikk en gang neste år. Ifølge et notat som Daily Mirror har fått tilgang til, skal statsministeren alt ha booket seg inn som hovedgjest på flere av de store tv-showene i tiden opp mot avgangen. På programmet står også en landsomfattende turné der Blair vil møte folkedypet til en siste triumfferd før han rir inn i solnedgangen.

Noen vil tolke sjarmoffensivene som rene egotripper fra en forfengelig statsminister med behov for å skaffe seg et lysende og glorifisert ettermæle.

Andre vil sikkert innvende at Blair i fri dressur er den beste drahjelp Labour og den nye partilederen, hvem det måtte bli, kan få i jakten på en fjerde valgseier.

Spørsmålet er om Blair har kjørt partiet så til de grader i grøften innen den tid at ethvert bergingsforsøk vil være fånyttes.