HEIDI AMSINCK

Han talte til Labours årlige partikongress med den glødende overlegenhet og trass som tilhører en leder som vet han er på sikker grunn.

Hans antatte etterfølger, finansminister Gordon Brown, er klar til å ta over, og det tidligere så turbulente forholdet mellom de to er avløst av gjensidige komplimenter.

Knapt et kvekk høres fra det konservative opposisjonspartiet, som ennå kjemper for å komme på beina etter knockouten i 1997, og motstanderne internt i Labour er mer eller mindre tause.

Men hvis man tror at Tony Blair er på vei til å rydde skrivebordet mens leken er god og takke av til fordel for en karriere som biografiforfatter, tar man styggelig feil. I alle fall etter talen i Brighton å dømme.

Blair er på vei med et «overveldende» program av nye reformer fra samme skuffe som hans Nye Labour — en høyredreid versjon av det gamle arbeiderpartiet - har disket opp med i de siste åtte årene.

— Hvis ikke det hadde vært for Nye Labour, hadde vi kanskje vunnet et valg, kanskje to, men aldri tre, sa Blair, som fortalte delegatene at det eneste ordentlige svaret på globaliseringen er en åpen og liberal britisk økonomi, som er åpen for konstant forandring.

Blair gjorde klart at han nekter å oppgi de tiltakene han er blitt mest kritisert for - fra markedsreformer på skoler og sykehus til utforskningen av den fremtidige bruken av atomkraft. Storbritannia skal heller ikke ut av Irak, og det tette forholdet til USA skal bevares, understreket Blair.

Gordon Brown klappet og nikket fra sidelinjen. Han har allerede lovet politisk kontinuitet når han blir statsminister, men det må ha irritert ham at Blair ikke så mye som antydet når det skjer.

Den kaotiske situasjonen i Irak, som har skapt flere og flere kritikere til invasjonen i 2003, kan ultimativt komme til å bestemme timingen for Blairs fratredelse, selv om de fleste gjetter at det blir om to eller tre år.