Når dagslyset endelig melder seg grytidlig fredag, er det omtrent samtidig med at takviften endelig begynner å røre seg igjen.

Greit nok at mange ennå ikke har fått sin kjære strøm tilbake, at det ennå går mange timer før subwayene igjen begynner å skramle i nabolaget. Likevel: en merkelig følelse av at det hele ikke har skjedd. Ute på gaten går livet akkurat som alle andre dager.

Borte på bagelsjappen treffer jeg igjen en som kvelden før var helt overbevist om at skjeggete muslimer stod bak. I dag er han lettere til sinns, han peker på kjæresten og forteller at hun var deltaker i torsdagens svar på New York Marathon: Hun måtte tråkke helt fra 8th street på Manhattan, helt opp til Queensboro Bridge på 59th street, for så å krysse broen og gå helt til Astoria. Det gikk noen timer der, særlig når det var fotgjengerkø hele veien.

Man kan si mye om newyorkere. Men at de er flinke til å justere seg etter forholdene, er det ingen tvil om. Det gikk ikke lange stunden før den brasilianske kneipen like borti veien hadde smurt ihop plakter med «Blackout Special! 2 dollar a beer!». En soleklar suksess, så klart, hvor en av gjestenes tomgang-putrende moped gjorde nytte som restaurantbelysning.

Vandrende gatelangs sent på kveld, med mørklagte bygninger under en blekgul fullmåne, var det ikke fritt for at tankene dro seg mot Transylvanias ulende ulver og blodtørste grever.

Men her i området var det slett ikke bare grever som var tørste. Rundt midnatt var det utrolig mye folk i gatene, uterestaurantene var fulle av folk som lot være å kave seg opp og istedet fulgte borgermester Michael Bloombergs oppfordring om å drikke rikelig.

Stemningsfullt, igrunnen, selv den skrikende gule M'en til McDonald's lot være å punche hull i nattemørket, kafeene var krydret med levende lys og vann-i-munnen-fremkallende grillukt fra den for anledningen uvanlig ettertraktet shish kebab-vognen på hjørnet.

Veldig kjekt, egentlig, nesten litt vakkert, hvis du ikke er mørkeredd altså.

For beksvart var det. De som ikke satset pengene på «Blackout Special», tok fluktstolene med seg ut på gaten, i et nattemørke så svart at det skulle godt gjøres å se folk før du tråkket på dem. Folk subbet rundt i mørket med store stearinlys i sine foldete hender, skulle tro det var Sankta Lucia eller noe, og på de få butikkene som holdt åpent, måtte du omtrent skrape nesen i inngangsdøren for å se om det var liv der inne. Det var det, såfremt man karakteriserer store køer som liv.

Til langt over midnatt kjørte isbilen frenetisk plingende rundt i nattemørket, runde etter runde. Om den voldsomme innsatsen skyldes at sjåføren hadde veldig lyst å gi humanitær kjølehjelp til kokende newyorkere, eller om det var fordi all isens hans holdt på å smelte, er ikke godt å si. Kanskje skulle man til og med tatt hintet. Med minst tretti varmegrader i luften, er det er synd å si at saftisen som lå i fryseboksen var særlig sexy.

Men i dag er nesten alt som før. Bortsett fra at noen hundre tusen svarte, matstinkende bossekker med råtten mat setter sitt eget preg på New Yorks fortau. Bortsett fra påminnelsen om hvor sårbart vårt moderne samfunn egentlig er.

Men det store spørsmålet idag er ikke hvordan strømbruddet kunne skje.

Spørsmålet er hvor Arnold er når vi virkelig trenger ham.

VANDRENDE GATELANGS sent på kveld, med mørklagte bygninger under en blekgul fullmåne, var det ikke fritt for at tankene dr seg mot Transylvanias ulende ulver og blodtørstige grever ...<br/>Foto: PAAL KVAMME