Gode medarbeidere!

Takk for at dere kom, og for at dere er, og at dere tåler og bærer og at dere gjør slik en trøstig tjeneste her i Bjørgvin! Velkommen til nyttårsmottakelse, en tradisjonsrik anledning til å se hverandre og bekrefte hverandre og dele fellesskap på den aller første av årets nye dager. De fleste av dere er prester i aktiv kirkelig tjeneste. Mange av dere har ektefellene med. Velkommen til dere som er pensjonister, men som jo fortsatt er kolleger og hører til i fellesskapet. Et særskilt velkommen til dere som var gift med prester som nå er gått bort. Det er godt å se dere sammen med oss.

Noen av dere ektefeller feiret 90-års— jubileum for Bergen og omegns prestekoneforening nå i forrige måned. Jeg vil gjerne takke dere som har stått i dette arbeidet, det har vært en betydelig møteplass og et vesentlig oppmuntringsforum for kirkelige medarbeidere som uten lønn og formell posisjon har tatt tungt ansvar i menighetsarbeidet.

Nå vil jeg fortelle om Per Dyrdal, som er 90 år gammel og bor på aldersheimen i Aurland. Jeg møtte ham på visitas nå i september. Han spurte om jeg hadde vært i Bakka kyrkje i Gudvangen, den vakreste kirken i Aurland.

Jeg svarte at jeg skulle dit neste dag, men at jeg ellers syntes han tok godt i når han ga slik en attest til kirken. Det er tre andre kirker i prestegjeldet, alle er de perler både kunstnerisk og kulturelt: Vangen kyrkje som hadde 800-års jubileum og kongebesøk nå i juni. Undredalskyrkja, en stavkirke som har passert 850, og så Flåmskyrkja fra 1664 med helt spesielle motiver på veggene.

Men Per Dyrdal visste hva han snakket om, fortalte han: I Bakka kyrkje var han døpt. I denne kirken var han konfirmert og ektevigd. Om det gikk som han håpet, så skulle han gravlegges i jorden der ved Bakka kyrkje. Den vakreste kirken i Aurland.

Det sier mye om vestlendingens kjærlighet til kirkehuset og om et bevisst forhold til de kirkelige handlingene. Mange andre kunne ha formulert seg på samme måten i respekt for barndomskirken sin og selvopplevde kirkelige tradisjoner. Det ble også den samlende tilbakemeldingen fra menighetsrådene nå under Stat/kirke-høringen: "Ta ikke kirken vår fra oss! Vi er forberedt på endringer og ønsker at reformarbeidet fortsetter. Men vær nå ikke så djerv at vi mister kirkehusene våre, oppslutningen om livsritualene, kontakten med skolene og verdiforankringen av samfunnet!"

Meldingen er hørt og dannet grunnlag for Kirkemøtets vedtak da saken ble behandlet her i Bergen nå i november. Jeg tror mange av oss opplevde at Gud tok styringen da et i utgangspunktet sprikende kirkemøte gjorde enstemmig vedtak: Det er alt for mange uavklarte spørsmål enda, sa Kirkemøtet. Vi trenger en ny bred kommisjon som kan arbeide videre der det kirkelige utvalget slapp. Vi vil fortsatt ha trykk på reformene, men vi vil gi oss den nødvendige tid.

Men skal Per Dyrdal få det som han ønsker og håper, må det skje prosesser parallelt og uavhengig av dette og meget raskt. For nå er det katastrofe i kirkeøkonomien. Kanskje ikke først og fremst i Aurland, eller her i Bergen. Men jevnt over i kommune etter kommune er økonomien nå så dårlig at kirkehus forfaller og grunnleggende menighetsarbeid stopper opp. Jeg ser det hvor jeg reiser. Det handler sjelden om vrang vilje. Det er bare ikke penger igjen i kommunekassa.

Dere kjenner meg som en biskop som jevnt over formulerer meg med små bokstaver. Ikke slik nå. Forfaller kirkehusene, er det en skam for bygda. Må vi kutte i diakonien, vil fellesskapet blø. Forsvinner opplæringen i kristen tro og sæd, står hele dåpspraksisen vår i fare. Vi må ha tilsatte medarbeidere for å organisere frivilligheten.

Jeg vet godt at kommuneøkonomi er mer enn kirkelige bevilgninger. Det handler i bunn og grunn om fellesskapets solidariske veivalg og rike menneskers vilje til å dele. Domprosten gjorde anskrik da sengeplasser var i ferd med å forsvinne på sykehjem. Det var et voksent kirkelig ord. Det kan være behov for flere djerve meldinger der svake mennesker mangler stemme.

Min oppgave her og nå er likevel å løfte frem kirkens behov. Vi får trå til med ofringer og givertjeneste så det monner, vi som er personlig berørt av evangeliet. Men skal det være statskirke, så er vi avhengige av at det offentlige tar ansvar.

En honnør skal derfor Regjeringen ha for stortingsmeldingen som kom nå i oktober om "trosopplæring i kirken". Den hjelper ikke kommuneøkonomi og kirkehus. Men den gir mulighet for å bygge små kristenmennsker, etter at skolen ble livssynsorienterende og ikke trosopplærende.

Her i bispedømmet vil vi preludere dåpsopplæringssatsingen med "barneåret i Bjørgvin". I september under bispedømmemøtet slås dørene opp for barneåret. Naturlig nok er vi i full gang med forberedelsene. Jeg har vært på Menighetsfakultetet og lest barneteologi. Vi har snakket med barneministeren og kirkeministeren og barneombudet og undervisningsdirektørene. Vi har besøkt IKO og søndagsskolen og Kirkerådet og "Ung kirkesang". Vi er i ferd med å etablere lytteposter der barn reflekterer rundt egen hverdag. Fra Narvesen har vi fått bladene som 13-åringene kjøper. "Barnevakten" skal hjelpe oss med representative TV-program. Vi planlegger "Barnekatedral" i Bergen og "Vandring gjennom Bibelen" for 5. klassinger og en egen konsultasjon der lys blir satt på barn i rushjem.

Noen vil sukke og si at det er enda et stunt og mer å gjøre for prestene. Men slik er det ikke. Jeg er villig til å vurdere vikar, dersom en av prestene i prostiet for en tid reserveres for et barneprosjekt. Jesus tok et lite barn og satte det midt mellom disiplene. Han sa at den som tar imot et slikt barn i Jesu navn, han tar imot Jesus. Jeg vil støtte den som i barneåret legger ellers viktig arbeid til side for å gi barneåret prioritet. Vi er midt i ordinasjonsoppdraget. Vi vil bekrefte medarbeiderne. Vi vil minne hverandre om at her går det ikke om små barn som snart skal bli kristenmennesker. Som døpte er de allerede Guds barn, de skal ikke bli, de ER!

Mange av dere vil ellers vite at Bjørgvin profilerer seg som et grønt bispedømme. Vi har hatt trykk på rettferdig kaffe, reflektert ressursutnyttelse og på miljø. Slik skal det være, også i tiden som kommer. Sammen med "alle mennesker av god vilje" vil vi kjempe for skaperverket og for relasjoner som ikke må gå i stykker. Dette er en kristenplikt og et samfunnsansvar som vi ikke kan løpe fra.

Samtidig har vi altså denne hovedvisjonen over alt vi gjør i bispedømmet vårt: "Sammen vil vi gjøre Kristus kjent, trodd, elsket og etterfulgt"! Det er den samme visjonen som ligger til grunn også for det organisatoriske reformarbeidet som pågår i mange prostier her i Bjørgvin nettopp nå. Noen vil si at det bare handler om strukturer, og bedre fasong på prestenes arbeidsdag. Om det var slik, var det ikke uvesentlig, for meldingene er illevarslende om prester som brenner ut midt i sin beste arbeidsdag. Gode strukturer er altså ikke noe å kimse av, men målsettingen er djervere enda:

Vi leter etter rammer som fremmer menighetslivet og som på sikt tjener troens sak. Forsøket i Ytre Sogn med et prosti uten prestegjeldsgrenser er banebrytende i denne sammenhengen. Vi holder på med en grunnleggende evaluering nå etter tre års forsøk. Alt tyder på at vi fortsetter med den nyetablerte ordningen. Prosten leder prestetjenesten. Hvert sokn har sin sokneprest. Det lokale pastorale lederskapet ligger hos den enkelte sokneprest, som er den stedegne presten. Ut over det har hun eller han oppdrag i andre sokn alt etter arbeidsbelastning og nådegaveutrustning. Felles strategi og lokalt ansvar.

I Bergen Domkirke menighet er en annen, men ikke så ulik modell bygget opp, der vi tar hensyn til de meget små avstandene: Vi har sokneprester som har pastoralt ansvar for menighetene ved hver av de fire hovedkirkene. Noe av tiden sin bruker de til avlastning for andre og til felles utfordringer alt etter givnad. Og så har vi spesialprester med ansvar for særlige oppgaver: Ungdom, studenter, syke, vanskeligstilte.

Da vi startet opp med reformarbeidet i "Bergen indre by", gikk det ut en åpen invitasjon til organisasjonene om medarbeiderskap. Nå er vi i ferd med å vinne verdifull erfaring fra et forpliktende samarbeid. Kirkens Bymisjon har overtatt ansvaret for Korskirken. Helt fortjent har dette arbeidet fått stor oppmerksomhet og bred støtte. Her gjør gode medarbeidere et banebrytende diakonalt arbeid.

I Johanneskirken har Misjonssambandets ungdommer slått seg ned på lørdagskveldene. Når det er nattverd, er det en av menighetsprestene våre som forretter. I St. Jakob kirke vet vi at Norkirken har etablert seg med sin nye forsamling. Med dette har vi fått en nådegavebasert ýStorsalmenighetý også hos oss. Når først bestemmelsene ble tatt her i Bergen, har det gått veldig fort i svingene. Det har imidlertid vært tett kontakt til biskop og kirkeverge og til Domkirken menighet. Vi tøyer kirkejussen, men overskrider den ikke.

Vi har fått en forsamling med ryddig sakramentforvaltning, den vil være supplerende og ikke alternativ til menighetene ellers. Det må imidlertid være klart at her utfordres en av grunnstrukturene i folkekirken vår: Inntil nå er alt knyttet opp mot den geografiske menigheten. Nå etableres det en forsamling som har alle trekk fra en kategorialmenighet. Til gjengjeld har vi fått et verksted for nådegavebasert menighetsarbeid bygget på gjennomorganisert frivillighet. Det at kirkehuset umiddelbart ble fullsatt da det ble tillyst gudstjeneste, sier noe om et åpenbart behov. Her finner man frimenighetenes forsamlingsform innenfor og solidarisk med den kirken medlemmene vet at de tilhører.

Nå vet vi at også andre organisasjoner i ferd med å etablere seg som forsamlinger. Det er en prinsipielt annerledes konstruksjon. Her er den selvstendige lekmannstradisjonen så markert at en etablerer seg uten prester og uten ønske om biskopens tilsyn. Det skal være ýfull pakke på bedehusetý.

Heldigvis har vi den situasjonen i Bjørgvin at vi snakker sammen. Ingen i lederposisjon er interessert i kirkelig anarki og løsgjengeri. Selv har jeg gjort det klart at verken jeg eller andre kan dispensere biskopen fra et overordnet tilsyn i bispedømmet. Hører man til i denne kirken, har en biskopen med på kjøpet. Hans tjeneste er et enhetsbånd i kirken, en inspirerende og rettledende tjeneste som holder det ulike sammen. Det skal være et tilsyn med grunnleggende respekt for organisasjonenes frihet. Jeg vil helt klart være mer opptatt av at læren og forkynnelsen er rett, enn av om det etableres forsøksvise nye ordninger. Men vi hører sammen!

Det kan ikke være noen overraskelse at jeg er lite glad for sporadiske dåpshandlinger på bedehuset, eller små bedehusforsamlinger med forsamlingsstruktur. På små steder kan gudstjenestemenigheten miste sine beste medarbeidere. Indremisjonen får for stor vekt på ýdet indreý og for liten kraft på ýmisjoný. Dåpssakramentet fører oss sammen og knytter oss til Kristi legeme. De sterke skal støtte de svake og ikke trekke seg tilbake til egne sakramentale fellesskap.

I historisk perspektiv er det imidlertid veldig interessant, det som skjer. Går vi 250 år tilbake, var det bare gudstjenesten og kirkehuset som eksisterte i bygda. I tillegg kom skolens kristendomsundervisning og hjemmets oppbyggelse ledet av husets far.

Så kom de oppbyggelige møtene og vennesamfunnet, ikke minst initiert av Hans Nielsen Hauge. Etter hvert rev vennesamfunnet seg løs fra kirkehuset og etablerte seg med egne bedehus. Vi fikk en elipsestruktur med to sentra: Gudstjenesten og sakramentene i kirken på søndags formiddag. Vennesamfunnet på bedehuset søndag ettermiddag.

Men så for 50 år siden omtrent, kom arbeidskirkene. De samlet ýalt under ett taký. De hadde sakramentene. Nå etablerte de også vennesamfunnet og det sosiale nettverket i samme huset.

Det som nå skjer, er at vennesamfunnet gjør det samme: Bedehuset tar med seg sakramentene og flytter dem med seg som byggende del av fellesskapet. De hadde fri nattverd, men med unntak av Misjonssambandet har fri nattverd den siste tiden bare vært brukt sporadisk på bedehusene våre. Nå etablerer man seg med en mye mer bevisst sakramentforvaltning og med ønske om dåp på bedehuset. På sikt kan det føre til at dåpsteologien blir mer integrert i forkynnelsen på bedehuset. Det er positivt. Men her er en altså uten prestetjeneste og bare med en spinkel kontakt til det kirkesamfunnet som en vitterlig tilhører.

Enda en gang er vi kommet til et nyttårsskifte. Forventningsfulle ser vi fremover. Vil Herren velsigne, kan det ligge mye godt foran oss her i Bjørgvin.

Som kirke er vi imidlertid nødt til å løfte blikket og se ut over bispedømmets og nasjonens grenser. Den svære europeiske kirkekonferansen som skal finne sted i Trondheim i slutten av juni kan trolig hjelpe oss med det. Sjømannsmisjonen er for oss her i Bjørgvin en særlig hjelp til å se internasjonale kirkelige spørsmål i sammenheng. Ingen er så tett på Porvoo-samarbeidet som prestene våre i England. I Aserbadjan forholder vi oss til den ortodokse kirken, på Gran Canari til den romersk katolske.

Så internasjonale som vi er blitt, skulle jeg likevel ha ønsket at vi hadde vært sterkere på misjon her i Bjørgvin. Jeg ser det slik at en menighet uten misjonsengasjement er som et hus uten vindu. Vi kan bli veldig selvopptatte og introverte, dersom ikke vår nestekjærlighet får utløp til land der evangeliet bare sparsomt forkynnes. Vi har hatt så mange gamle misjonsvenner her i Bjørgvin. Nå dør den ene etter den andre, og hvor er etterveksten?

Israel vil alltid være i våre bønner, både når de handler urett og fortjener refs og når de terroriseres og skal forsvares. Det kan ikke være annerledes. Vi ber om en rettferdig løsning både for palestinere og jøder og glemmer for all del ikke våre kristne søsken i Midtøsten som trenges fra alle kanter og som i mange forhold står forferdelig alene. Som biskop skal jeg ikke være politiker. Men jeg kan tale tydelig om grunnlagsetikk og respekt for liv. Derfor vil jeg advare kraftig mot opptrappingen i Irak. Krig er alltid ondt og kan bare sjelden forsvares. Her vil millioner av mennesker lide voldsomt uten at de selv kan gjøre noe fra eller til.

I høst fikk kirken sin etterlengtede nye bønnebok. Det er en stor gave til den som trenger støtte til bønnelivet sitt. Jeg vil slutte med en enkel bønn for alt som trues:

_ýAlt som lever, alt som trues,

alt som er blitt knust til skår.

Bærer vi til deg, vår Skaper,

Jordens sår er dine sår,

O Herre, vi ber for din lidende verdený._