FRANK ROSSAVIK

Under og like etter EU-toppmøtet i Sevilla i juni oppstod inntrykket av at lederne hadde avvist det mest kontroversielle forslaget som lå på deres bord: Den politiske babyen til Storbritannias Tony Blair om å kutte u-hjelp og andre fordeler til land som ikke vil hjelpe EU-med å ta tilbake avviste asylsøkere og på andre måter dempe presset mot Unionens grenser.

Blair og det spanske presidentskapet som støttet forslaget, led nederlag, het det. Men det viste seg ikke å være helt riktig. Formuleringen i sluttdokumentet fra Sevilla er vag, men den er der. I prinsippet har EU åpnet for å straffe land som ikke vil hjelpe EU med å stenge grensene.

Koblingen er så kontroversiell at kommunalminister Erna Solberg knapt trengte betenkningstid da BT i mai, på et tidspunkt forslaget så vidt var kjent, ba henne om en kommentar. Selv om Norges asylpolitikk generelt er like streng som EUs, avviste Solberg blankt at dette kan bli norsk politikk.

Innvandrings— og asylpolitikk er tradisjonelt et felt der nasjonalstatene har - og vil ha - selvråderett. Men etter hvert som integrasjonen i EU går dypere, mener stadig flere at innvandring og asyl hører naturlig til på fellesskapsnivå. Det er kanskje ikke spesielt rettferdig for asylsøkere heller hvis de som kommer til et strengt EU-land katapulteres rett hjem, mens de som er smarte eller rike nok til å finne et mer liberalt land får en sjanse.

På et møte i Finland i 1999 vedtok EU-lederne at de skulle jobbe frem felles politikk på feltet. Men fremdriften var lenge beskjeden.

Men så kom al Qaidas angrep på World Trade Centre og Pentagon. Plutselig var lov, orden og sikkerhet høyeste mote på storpolitisk nivå.

Enten det nå var en ærlig og relevant reaksjon på sjokket 11. september skapte, eller - som kritikerne hevder - et sleipt forsøk på å utnytte situasjonen: Den rike verdens ledere satte i gang et hardkjør på alt som kunne hevdes å øke sikkerheten mot terroristangrep.

«Lov og orden-politikerne» fikk en slags drahjelp fra Europas ytre høyre som - også i kjølvannet av 11. september - oppnådde oppsiktsvekkende valgresultater. Jean-Marie Le Pens avansement til andre runde av det franske presidentvalget i april var det mest spektakulære. Men i flere land, som Norge, har «innvandringskritiske» partier nå formell makt - enten i regjering eller som parlamentarisk støtteparti.

I løpet av året som har gått etter at tårnene raste sammen på Manhattan, har mye skjedd som kan sies å lede frem mot den «Festning Europa» eller politistat kritikerne hevder EU tenderer mot.

Asyl- og innvandringspolitikk er altså ett felt. Formuleringen om å koble asylpolitikk og u-hjelp får kanskje mest symbolsk betydning. Men andre tiltak ble vedtatt i Sevilla: Høyere straffer for menneskesmugling, raskere hjemsending av avviste asylsøkere, felles kontroll av ytre grenser og en raskere prosess frem mot felles regler for hele feltet.

Allerede i desember i fjor ble EU-landene enige om en liste over terrororganisasjoner som skal passes på og bekjempes på bred front. EU er også enige om en lang liste alvorlige lovbrudd som skal ligge til grunn for en felles europeisk arrestordre senest fra 2004. Etter denne ordningen skal politiet i ethvert EU-land uten dikkedarer arrestere folk politiet i andre EU-land vil ha fatt i.

I det siste har det også sirkulert et dokument om at EU vil oppbevare informasjon om privat telefon- og e-post-trafikk for alle innbyggere i opp til to år. Informasjonen skal gjøres tilgjengelig for politiet ved etterforskning av kriminalitet. Også dette har merkelappen «kamp mot terrorisme» på seg.

Menneskerettighetsorganisasjonen Statewatch tordner. Statewatch mener friheten til å kommunisere med andre mennesker uten overvåking er truet.

Kommisjonen og det danske presidentskapet benekter kjennskap til dokumentet, og sier det er langt frem til konkrete forslag kommer på bordet.

Uansett er det voksende bekymring blant europeiske menneskerettighetsorganisasjoner for at jaget etter mer sikkerhet etter 11. september skal sette grunnleggende menneskerettigheter i fare - både for asylsøkere og «urinnvånere» i Europa.

Men mange av prosessene er ikke avsluttet. Og dragkampen mellom aktørene i EU er sterk. Når 11. september kommer mer på avstand og all fokus rettes mot EUs utvidelse østover kan mer liberale og moderate krefter, blant dem er ofte Kommisjonen, få bedre grep.