— Vi blir overstimulert. Vår evne til medfølelse og sympati kan bli svekket, hevder psykolog Atle Dyregrov.

Heller ikke vi her hjemme vil slippe unna mulige ettervirkninger etter terrorkatastrofen i USA. Det er ikke bare barn som lar seg påvirke eller kan ta skade av de sterke scenene, de uslettelige inntrykkene.

Terrortragedien ruller og går på alle nyhetssendinger i alle seriøse kanaler. Nærmest døgnet rundt med groteske bilder av terroren og dens fatale konsekvenser. Og det kanskje sterkeste av alle de sterke bildene går i repetisjon på repetisjon: United Airlines Flight 175 på vei inn i søndre tårn i World Trade Center. Ser du det ikke for deg? Skrekkfilm fra virkeligheten.

Overdose

Atle Dyregrov, psykolog ved Senter for krisepsykologi i Bergen, er redd skadevirkningene av det han mener er overdoser i mediene. Hvordan reagerer vi neste gang en katastrofe inntreffer? Om et fly skulle styrte ved et uhell over Europa? Med et skuldertrekk?

— Vi blir overstimulert. Det kan føre til emosjonell forflatning, terskelen for når vi reagerer eller lar oss bevege av noe flyttes. Vår kompetanse på medfølelse og sympati svekkes kollektivt, sier psykologen og kjenner på sine egne følelser:

— Selv måtte jeg skru av tv-en en kveld, jeg orket ikke mer. Metningspunktet var nådd. Det blir vist altfor mange repetisjoner av flyet som styrter i World Trade Center, det er ikke nødvendig å vise det 100 ganger, hevder Dyregrov. For de overlevende og pårørende vil repetisjonene aldri ta helt slutt, bildene aldri forsvinne. Det hjelper ikke å trykke på av-knappen. Bildene vil møte dem overalt. Om ikke på skjermen, i avisene, i magasiner, så inne i deres eget hode.

— Jeg mener ikke at vi skal glemme, at vi i fremtiden ikke skal kunne vise bildene. Men hver gang et slikt bilde blir vist, aktiviserer det reaksjoner. Det er med på å vedlikeholde følelser og reaksjoner, påpeker han.

Noen mirakler

Det finnes noen mirakler i det dystre bildet, enkelte fortellinger med lykkelig utgang. I går fikk vi blant andre den om brannmannen som hadde falt 83 etasjer ned da tårnet raste sammen ý og overlevd! Og det kom historier om fem andre brannmenn som skulle vært funnet i live etter katastrofen, gravd frem fra luftlommer. Men det viste seg at dette var brannmenn som hadde falt ned i ruinene under redningsarbeidet.

Atle Dyregrov fremhever overlevelseshistorienes viktighet som inspirasjonskilde i en ekstrem krisesituasjon. Og hvor viktig det er at mediene eksponering de gode historiene. De representerer håpet som gir styrke, lyspunktet som holder motet oppe og gir evne til å se fremover.

— Det er sånn vi overlever, sier han.

— Det er viktig for oss å se dette, viktig ikke bare å se fly som styrter inn i Twin Towers. Krisepsykologen forteller en egenopplevd historie.

— I 1982 besøkte jeg redningsmannskapet etter en flyulykke i New Orleans. De mente alle passasjerene var døde, men så fant de ett barn uskadd. Det ga en enorm innsprøytning av energi.

Problemer i ettertid

De få som reddes ut av ruinhaugen som en gang var World Trade Center, kan få store problemer i ettertid. Det samme kan ofrenes pårørende. De fleste unngår varige men, men mellom 20 og 40 prosent av dem som har overlevd terrorangrepene kan ifølge Dyregrov utvikle posttraumatiske reaksjoner og trenge spesifikk hjelp. De kan komme til blant annet å oppleve stress, påtrengende minner, unngåelsesreaksjoner. Nervesystemet kan bli satt i høyberedskap. Personer som har opplevd slike traumer kan utvikle depresjon, generell angst, spesifikk angst.

Hos brannmannskapet og politifolkene er prosentandelen av dem som får etterreaksjoner generelt mindre, mellom fem og femten prosent rammes.

— De er trent til å takle slike situasjoner, er selvvaksinert gjennom situasjoner de har opplevd og har et apparat og system som er dyktig til å sette søkelyset på og fange opp problemene, poengterer Dyregrov.

Presidentens rolle

Hjelp og støtte kan også folket føle gjennom en omsorgssterk lederskikkelse. En handlekraftig George W. Bush varsler krig, sverger hevn, truer, uttrykker raseri. Og han har solid støtte i folket for sin tøffe linje.

Men hva med presidentens rolle som symbolfunksjon for hele det amerikanske folkets sorg og lidelse?

— Bush er ikke god på det, Bush burde reagert mer med hjertet, mener Dyregrov.

Han har ved en rekke anledninger fokusert på lederskap i krisesituasjoner. Psykologen fremhever at i et godt omsorgslederskap inngår evnen til å vise egne reaksjoner, til å formulere og anerkjenne gruppers reaksjoner, formidle omtanke, varme og respekt, stimulere til rituelle uttrykk.

Han mener Bush simpelthen mangler noe.

— Det er ikke så mye hva han gjør, men måten han gjør det på. Han har ikke den nødvendige autoriteten, og synes ikke å ha kontakt med hva dette betyr for de mange som er berørt, han bruker et språk som ikke synes godt forankret i omsorg for andre, mener Dyregrov. Han mener Bill Clintons egenskaper og karisma ville bidratt til å lege sårene i langt større grad enn Bush sin fremtoning.

— Det mangler noe andektig og respektfullt over Bush. Han virker overflatisk, lite ekte og mangler den karisma som gode ledere også må ha i en situasjon som denne.