PIERRE COLLIGNON

Huset i Marcinelle har stått tomt siden august 1996.

Den smale bygningen i rød murstein er klemt inne mellom to andre hus og en jernbane, som fører til godsterminalen i Charleroi, en av Belgias gamle industribyer. Husets vinduer og døren er tildekket av kryssfinérplater, stueetasjen overmalt med graffiti.

Ingen vil bo her.

Bildene av huset har nemlig prentet seg fast i alle belgieres hukommelse.

Midt i 1990-årene ble minst seks jenter holdt som gisler i dette huset, utsultet og voldtatt av en mann ved navn Marc Dutroux og kanskje flere andre. Den pedofile morderen hadde innredet et fangehull i kjelleren med akkurat plass nok til en madrass, et bord og et spann der ofrene var henvist til å gjøre sitt nødtørftige mens de ventet på om de kunne få noe å spise og drikke, eller om de igjen ville bli misbrukt av den mannen som påsto at han beskyttet dem mot en «farlig bande».

Da detaljene om saken brakte Dutroux på all verdens avisforsider, fikk man et bilde av en sykelig sadistisk manipulator, et uhyre, men saken kom snart til å handle om mye annet enn mannens psykopatiske trekk. Historien om Marc Dutroux var nemlig også historien om hvordan belgiske myndigheter i årevis lot en pedofil begå overgrep på tross av utallige henvendelser fra bekymrete naboer, bekjente og familiemedlemmer.

Hvorfor, hvorfor ...?

Hele tiden siden har belgierne spurt seg selv hvorfor Dutroux fikk lov til å utøve sine misgjerninger så lenge. Var det «bare» dårlig politiarbeid, eller nøt han en spesiell beskyttelse fordi hans bortføringer sikret forsyninger av ofre til et pedofilt nettverk som omfattet vel ansette medlemmer av det belgiske samfunnet?

Mange belgiere frykter at de aldri får svar på de spørsmålene — heller ikke i den lenge ventete rettssaken som innledes mandag i en moderne rettsbygning i Arlon i den sørligste avkroken av Belgia.

Hans egen mor forsøkte i 1995 - uten hell - å få politiet til å forstå at Marc Dutroux kunne være innblandet i bortføringene av Julie Lejeune og Melissa Russo, to åtte år gamle jenter som ble ettersøkt over hele landet. Senere ga moren flere intervjuer der hun tegnet et uhyggelig portrett av sin sønn:

«Han er et dypt egoistisk vesen, kald og utspekulert. Han tenker bare på sin egen tilfredsstillelse,» sa hun til nyhetsmagasinet Le Soir Illustré i 1998.

Ulykkelig bakgrunn

Marc Dutroux antas ikke selv å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep som liten, men hans barndom var preget av en kolerisk far og stadige oppgjør mellom foreldrene. Marc Dutroux ble kastet ut av den ene skolen etter den andre, og da han som 17-åring flyttet hjemmefra, slo han inn på en kriminell løpebane med tyverier, svindel og prostitusjon. Dutroux har forklart at han i et par år livnærte seg ved å selge seksuelle ytelser til menn.

Marc Dutroux ble som 20-åring gift med en to år yngre jente, men kriminaliteten fortsatte og Dutroux begynte å interessere seg påfallende for jenter i pubertetsalderen, som han gjerne fikk kontakt med på skøytebaner i Charleroi og omegn. Det var også slik han møtte sin neste kone, Michelle Martin.

Med henne utviklet han et perverst forhold, der konen hjalp ham med å bortføre og voldta unge kvinner. Rutinen var hver gang den samme: Dutroux, enten alene eller sammen med en annen mann, så seg ut et offer som med makt ble kastet inn i en varebil. Bak rattet satt Michelle Martin, som kjørte mennene ut til et øde sted der jentene ble tvunget til å posere nakne foran et kamera og voldtatt.

Den trafikken ble stoppet i 1986, da Dutroux ble pågrepet og dømt for en lang rekke overgrep. Resultatet ble en dom på 13 års fengsel og mindre dommer for Michelle Martin og andre deltakere. Her kunne historien kanskje ha endt, men fengselsoppholdet kurerte ikke Marc Dutroux, og da han ble løslatt seks år senere - for «god oppførsel under soningen» - begynte han straks forfra.

En rekke voldtekter

En vet ikke hvor mange jenter Marc Dutroux siden voldtok. Han er satt i forbindelse med flere voldtekter i Slovakia, og da han ble arrestert fire år senere, fant politiet omkring 500 videoopptak i hans hjem i Marcinelle med bilder av overgrep mot barn og unge kvinner.

I den perioden fant Marc Dutroux sammen med Michel Lelièvre - en forhutlet narkoman som hjalp ham med å bortføre flere jenter - og Michel Nihoul, en forretningsmann fra Brussel, kjent for å organisere aftener med partnerbytte og prostitusjon i den belgiske hovedstadens natteliv. Begge mennene vil i morgen sitte sammen med Dutroux og hans kone på tiltalebenken.

Partenes forklaringer er innbyrdes motstridende, men det er klart at Dutroux i 1993 innredet et fangehull i kjelleren på huset i Marcinelle. Det lokale politiet fikk allerede på det tidspunktet et tips om at Dutroux forberedte noen bortføringer, men etter et besøk hos mannen ble politifolkene overbevist om at han bare var i ferd med å utføre normal oppussing av kjelleren.

Forlot aldri huset

Julie og Melissa ble bortført i juni 1995 og straks låst inne i kjelleren. Dutroux fortalte jentene at en mafiasjef hadde besluttet å bortføre dem for å få foreldrene deres til å betale en løsesum. Jentene forlot aldri huset igjen i live, og da de over et år senere ble funnet begravd i en annen eiendoms bakgård, kunne man konstatere at de var døde som følge av sult - og at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.

I august 1995 bortførte Dutroux to andre jenter - An Marchal (17) og Eefje Lambrecks (19). De ble bedøvet, lenket til noen senger i et rom i annen etasje i huset i Marcinelle og voldtatt. De to jentene gjorde imidlertid så mye motstand at Dutroux besluttet å kvitte seg med dem. De ble senere funnet begravd, og man kunne slå fast at de var døde av kvelning. Dutroux forklarte senere at det var en viss Bernard Weinstein som slo i hjel jentene. Weinstein har imidlertid ikke selv kunnet gi sin versjon av begivenhetene fordi han ble drept av Dutroux. Mannen ble bedøvet og levende begravd i samme hull som jentene.

«Othello» en fiasko

Politiet i Charleroi mottok på samme tidspunkt opplysninger fra andre politienheter om at Dutroux kunne være ansvarlig for bortføringene. Det førte til at politiet satte Dutroux under overvåking i en hemmeligholdt aksjon under kodenavnet «Othello». Meningen var ifølge politifolkene å holde øye med Dutroux for å avsløre flere medskyldige, men resultatet ble en mangelfull etterforskning. Da politifolkene ikke vil informere den lokale dommeren om sin mistanke, avskar de seg selv fra å få kjennelse for ransaking og avlytting.

I desember pågrep de Dutroux - men bare for å sikte ham i en sak om tyveri av lastebiler. Dutroux ble fengslet og huset hans undersøkt av politiet, men selv om Julie og Melissa på det tidspunktet må ha befunnet seg i kjelleren, gikk politifolkene hjem igjen uten å oppdage noe. En av dem hørte noen barnestemmer og -skrik, men han konkluderte med at stemmene måtte komme fra barn som lekte i gaten.

Mens Dutroux satt fengslet de neste fire månedene, ble han ikke på noe tidspunkt avhørt om sin mulige innblanding i bortføringene.

Marc Dutroux slapp ut av fengselet i mars 1996 og har forklart at han fant Julie og Melissa så utsultet at han ikke kunne redde dem. De døde etter noen dager og han begravde dem.

Fanget i kjelleren

I mai og august bortførte han to nye jenter, som ble ført ned i kjelleren. Her begynte samme mishandling, men denne gang reagerte politiet raskere. Jentene var forsvunnet på den flamske kysten, og en lokal undersøkelsesdommer, Jean-Marc Connerotte, satte fullt trykk på ettersøkningen da et vitne hadde notert registreringsnummeret på en mistenkelig bil. Kjøretøyet tilhørte Marc Dutroux.

Et par dager senere ble Dutroux pågrepet, og belgierne kunne se direktesending i tv da de to jentene, som sist var bortført, bli ført ut av det røde mursteinshuset i Marcinelle.

Politiets inkompetanse i saken utløste en bølge av protester, men de fleste belgiere trøstet seg med at undersøkelsesdommeren Connerotte så ut til å gå alvorlig til verks. Han bebudet at han ville fortsette med etterforskningen til alle involverte var avslørt, og forretningsmannen Michel Nihoul ble siktet for medvirkning.

Tatt av saken

Etter noen dramatiske måneder, der luften var tykk av konspirasjonsteorier, kom det neste sjokket: Undersøkelsesdommer Connerotte ble tatt av saken, fordi han hadde deltatt i en minneaften organisert av de drepte jentenes foreldre.

Den nyheten rystet belgierne, som i Connerotte hadde sett sitt eneste håp om rettferdighet, og en uke senere gikk 300.000 mennesker på gaten i Brussel i protest. «Den hvite marsjen» ga inntrykk av at befolkningen hadde mistet enhver tillit til sitt rettssystem, og politikerne reagerte ved å nedsette en granskingskommisjon som de kommende månedene spurte ut alle impliserte dommere og politifolk i tv-sendte seanser, som slo alle rekorder i seertall.

Kommisjonens formann, Marc Verwilghen, ble senere justisminister, men han innrømmet at parlamentarikernes gransking aldri blottla hele sannheten. Medlemmene av kommisjonen ble utsatt for politisk press, fordi de største partiene ikke ville etterlate et inntrykk av at landets myndigheter hadde dekket over et nettverk av pedofile. Et sosialistisk medlem av granskingsutvalget, Patrick Moriau, trakk seg med følgende, nedslående konklusjon:

«Folk sa til oss at vi gikk for langt. Vi kunne destabilisere staten, og derfor var det, i selve granskingskommisjonen, et sterkt press for å fremstille Dutroux som et isolert rovdyr.»

Pedofilt nettverk

Etter avskjedigelsen av undersøkelsesdommer Connerotte gikk politiets bestrebelser i samme retning: Teorien om et vidt forgrenet nettverk ble skjøvet til side. Derfor har de drepte jentenes foreldre i dag et ambivalent forhold til den rettssaken som innledes i morgen.

De er glade for at Dutroux langt om lenge blir konfrontert med sine forbrytelser, men de tror ikke at rettssaken vil bringe frem hele sannheten, selv om forretningsmannen Michel Nihoul - som kan være forbindelsesleddet til et større nettverk - også er tiltalt.

— Jeg forventer ikke noe av denne rettssaken. Jeg stoler ikke lenger på våre institusjoner, sa nylig Gina Russo, Melissas mor.

Andre beskriver den planlagte rettssaken som det ultimative forsøk på å rense det belgiske establishment . Belgiske journalister, politikere, dommere og politifolk vil i skjønn forening henge ut Dutroux som et monster og dømme ham, så befolkningen igjen kan føle seg trygg.

— Det har fra starten vært et press for å bremse avsløringene, sier Marc Reisinger, formann for foreningen «For sannheten» - som konsekvent har kritisert myndighetene for ikke å undersøke de pedofile nettverkene til bunns.

Han sammenlikner samfunnets reaksjon med historien om incest i Thomas Vinterbergs film «Festen», der familien ikke vil se sannheten i øynene.

— Noen har kanskje ønsket å dekke over bestemte personer, men også politikere som ikke hadde noe med saken å gjøre, har medvirket til å legge lokk på saken fordi den truet med å forstyrre den kjente samfunnsorden, og fordi de fryktet at flere avsløringer kunne skade landets renommé, sier Marc Reisinger.

ÅSTEDET: Det lille mursteinshuset i Marcinelle der ugjerningene fant sted. Men var Dutroux alene ...?<br/> Foto: HERWIG VERGULT/EPA
FOR RETTEN: Marc Dutroux har de siste årene vært holdt innesperret i påvente av rettssaken som endelig starter i morgen.<br/> Foto: GUY MOSSAY/EPA