I Norge ville vi kalt det slum. Men i dette huset bor kvinnen med sin sønn og sin mor. Slike hus kalles hutonger. Ordet er også et begrep for småhusbebyggelsen som Beijing er kjent for.

I forbindelse med OL og økonomisk fremgang er mange av disse husene revet for å gjøre plass til både OL-anlegg og høyblokker av bedre standard. Det har fått mange til å reagere. Påstander hagler om brudd på menneskerettigheter, at folk er flyttet mot sin vilje og uten tilstrekkelig økonomisk kompensasjon.

Les også:

OL-ilden tente et ”hav av rødt"

Andre er fornøyde med å ha fått det de synes er gode penger og høyere levestandard i nye høyblokker.

I ferd med å bli revet

— Alle de andre husene her er revet, men vi bor her så lenge vi kan. Fordi det er billigere enn å leie en ny leilighet, sier kvinnen. Mannen jobber som sjåfør og bor et annet sted.

Hun og moren er strålende blide og imøtekommende, til tross for de elendige kårene. Og de hevder at de liker seg her, fordi det er billig. Leien er 250 kroner måneden. Ikke verst for så sentral beliggenhet. Men ikke den minst kravstore bergensstudent ville tatt til takke med dette.

Snart regner de med å måtte flytte. For byen er fortsatt i endring.

Ifølge beregninger har Kina omkring 23 millioner fattige. Landet er i en rivende økonomisk utvikling. Gjennom 1990-årene ble halvparten av landets fattige løftet ut av fattigdom.

Håper på OL-hjelp

«Én verden, én drøm», er slagordet for Beijing-OL. For Kinas fattige er og blir OL en drøm. Billettene er forbeholdt de med penger. Tiden vil vise om boligdrømmen lar seg realisere.

— Jeg skal følge med OL på TV. Og forhåpentligvis kan lekene føre til at vi etter hvert kan flytte til et bedre sted, sier kvinnen, før vi går hjem til vårt rene og pene hotellrom i Beijings forretningsområde.

Salige Mao aner lite om at verdens største idrettsarrangement skal finne sted i byen hans, der han ligger i mausoleet sitt bare noen hundre meter unna husene som er i ferd med å bli revet over hodet på beboerne.

Paranoiaens lekegrind

Få av dem vi snakket med i OL-byen i går ville stå frem med navn. Norske myndigheter ber også norske medier være forsiktig med å identifisere kinesere som figurerer i OL-reportasjer, fordi det kan gi dem problemer med myndighetene.

Beijing er paranoiaens lekegrind. Man kan se langt etter norske retningslinjer om ytringsfrihet.

På vår ferd gjennom noen av Beijings hutonger i går, var følelsen av å bli holdt øye med påtrengende. Det gikk ikke mer enn et halvt minutt fra vi kom i prat med noen hyggelige mennesker gjennom tolken vår, til der sto en litt mindre hyggelig dame med OL-genser og blandet seg i samtalen.

Og etter at alarmen hadde gått, var det ikke lenge før vi hadde et kobbel av mennesker som var travelt opptatt av å svare på spørsmålene vi egentlig ville stille til de som bodde der.

500.000 passer på

Svarene var ikke oppsiktsvekkende:

«Her er fint og alt er bra».

Og gravemaskinene på nabotomten?

«De holder på med resirkulering av byggevarer».

Beijing-OL har 500.000 soldater, politifolk og frivillige.

Det har vært mye snakk om overvåking før mesterskapet. Du begynner jo å lure når det til stadighet kommer glidende mørke biler med sotede ruter forbi. Og når det tilsynelatende popper opp mennesker med OL-genser så snart du begynner å stille spørsmål.

Velkommen til Beijing!

Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland
Håvard Bjelland