HEIDI AMSINCK

Håret hans var grånet, minen stram og pannen rynkete. Kontrasten til Labours triumfseier i 1997 kunne ikke ha vært større, da Tony Blair i går på sin 52 årsdag gjeninntok Downing Street nummer 10.

Det var ingen flaggviftende småbarn denne gangen. Ingen hujende, plystrende partitropper. Ingen spasertur og håndtrykk med en tilbedende folkemengde.

Blair anla i stedet en sober mine da han lovet å fokusere på de britiske velgernes ønsker fremover.

— Jeg har lyttet og lært, sa Blair.

I bakgrunnen markerte familien - med barna Kathryn, Euan, Nicky og Leo, som alle har skutt mange centimeter i været - de åtte lange årene som har gått siden den nyvalgte Blair og hans partifeller danset ved Themsen til tonene av «It can only get better».

Nedtellingen til avslutningen på Blairs æra er nå begynt. Dette var Tony Blairs siste valg, og det blir neppe mulig for ham å bli hele perioden ut. Noen politiske observatører mener at han kanskje går allerede i løpet av halvannet til to år.

På overflaten var Labours valgseier en triumf. Det gamle arbeiderpartiet har aldri vunnet tre ganger på rad, og Blair er, etter Margaret Thatcher, bare den andre statsministeren i britisk historie som presterer et slikt resultat.

I likhet med Jernladyen har Blair dominert sin samtids politikk. Men seieren var ikke så god som Blair hadde håpet.

Hans flertall i Underhuset ble mer enn halvert til 66. Masser av Labour-politikere vil ikke komme tilbake til Underhuset når det gjenåpnes av dronning Elizabeth senere i mai.

Tidligere regjeringer i britisk historie ville ha vært overlykkelige med et flertall på 66, men Labour har grunn til å være bekymret.

Aldri har et britisk parti vunnet valget med så liten andel av mulige stemmer - bare 22 prosent gikk til Labour.

Kun 61 prosent av velgerne stemte, flere enn de 59 prosentene i 2001, men likevel en av de dårligste valgdeltakelser noensinne.

Dette viser hvor liten folkelig plattform Labour-regjeringen nå står på. Mange av de velgerne partiet fikk med på lasset i 1997 og 2001, er hoppet av igjen.

Polly Toynbee, lederskribent i den Labour-sympatiserende avisen The Guardian, sier at dette til dels er et europeisk fenomen.

— Over hele Europa er ledere i vanskeligheter. Folk er lei av partiene deres, lei av EU, gidder ikke stemme, sier hun.

Krigen i Irak kostet Tony Blair spesielt dyrt. I London-valgkretsen Bethnal Green & Bow, der et flertall av velgerne er muslimer, mistet Labour flertallet til sitt tidligere medlem George Galloway og hans nye parti Respect.

— Alle de menneskene du har drept. Alle de løgnene du har fortalt, de hjemsøker deg nå, tordnet Galloway mot Blair i sin seierstale.

Det tredje største partiet, Liberaldemokratene, økte sine plasser i Underhuset fra 52 til 62, og partileder Charles Kennedy sa at velgerne hadde åpnet en ny epoke der britisk politikk domineres av tre partier, ikke to.

Fremgangen var ikke så stor som De liberale hadde håpet, men nok til å bekrefte velgernes utilfredshet med Irak-krigen, som partiet var imot.

Blair innrømmet i går at krigen har splittet den britiske nasjon.

— Men jeg tror at folk nå ønske at vi kommer videre og konsentrerer oss om fremtiden, både her og i Irak, sa han.

Til tross for at britene var ivrige etter å registrere sin utilfredshet med Blair, var de ikke klar for å la De konservative danne regjering igjen.

Det borgerlige parti et må nå gjennom enda en selvransakelse. Det skal også finne ny leder, for Michael Howard sier at han går så snart partiet er klar for det.

Labours reduserte flertall i parlamentet vil uten tvil øke presset på Tony Blair for å gå av tidligere. Det kan også seriøst innskrenke det reformprogrammet han i går lovet å fortsette.

Inntil nå har han med et flertall på over 160 plasser med relativ letthet kunnet få sine reformer gjennom Underhuset, selv når mange av Labours egne medlemmer var imot. Nå skal det ikke mer enn 34 utbrytere til før han kan bli nedstemt.

BBCs politiske redaktør Andrew Marr sa i går at Blair nå vil bli nødt til å forhandle for at få igjennom sine reformer i Underhuset, også med den noe mindre reformglade finansministeren Gordon Brown.

Browns in n fly t else har økt, fordi han er favoritt til å ta over som statsminister etter Blair. Det kan ikke utelukkes at Brown til gjengjeld for sin samarbeidsvilje de kommende måneder vil forlange en klar avtale for når Blair går av.

Og så er det den britiske folkeavstemning om EU-grunnloven i 2006 - hvis Frankrike stemmer ja. Blair får store problemer med å overtale britene til å akseptere grunnloven, og et nei kan bety at han må gå før tiden.

Under alle omstendigheter er det nå nesten sikkert at tiden fremover blir dominert av spekulasjon om hvor lenge Tony Blair - Storbritannias 51. statsminister - blir sittende.

SLIPPER Å FLYTTE - ENNÅ: Tony og Cherie Blair, minstesønnen Leo og datteren Kathryn blir værende i Downing Street nr. 10, men det kommer til å spekuleres livlig fremover hvor lenge det går før han går av. Halvannet til to år, lød de fleste tipsene på i går.<p/> FOTO: KIERAN DOHERTY, REUTERS