TORGEIR NORLING

— Jeg forstår fortsatt ikke hvordan jeg klarte å overleve, sier Vann Nath.

Vi møter den 59 år gamle kunstneren i hans hjem i sentrum av Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. Han snakker langsomt og forteller at han sliter med dårlig helse. Egentlig har han heller ikke lyst til å snakke om marerittet han opplevde i Tuol Sleng, Røde Khmers mest brutale konsentrasjonsleir. Minnene er fortsatt vanskelige å bære.

— Det fantes ikke håp. Jeg hadde ingen tro på at jeg noen gang ville slippe ut. Alt jeg ventet på var dagen da jeg også skulle bli drept, sier han.

Den videregående skolen Tuol Sleng ble omgjort til en konsentrasjonsleir da Røde Khmer tok makten i 1975. Over 17.000 mennesker ble fraktet hit. Bare syv kom ut i live. De andre ble torturert på det groveste. Deretter ble de fraktet vekk og drept. Likene ble dumpet ved Choeung Ek, dødsmarkene like utenfor Phnom Penh.

I dag er Tuol Sleng et av de sterkeste minnesmerkene over de mørkeste årene i Kambodsjas historie. Som andre skrekkregimer var Røde Khmer opptatt av å dokumentere sine overgrep. Samlingene av fotografier, torturredskaper og hodeskaller gir et skremmende inntrykk over hva Pol Pots maoistiske eksperiment innebar. Fangene ble fotografert like etter at de ble arrestert. Bildene blir grusommere og grusommere ettersom vi beveger oss gjennom museet.

Vann Naths malerier er også utstilt. Han peker på et av sine bilder. Det viser fanger som ligger lenket sammen på rad og rekke i et rom.

— Slik var det, sier han.

— Vi hadde lov til å sove, men bortsett fra det hadde vi absolutt ingen rettigheter.

En måned ble han liggende på ryggen, uten at lenkene rundt beina ble fjernet. Han ble svakere og svakere. Etter hvert begynte fanger å dø rundt han.

— Vi hadde ikke lov til å snakke. Hvis vi ble slitne av å ligge, måtte vi be om tillatelse til å sette oss opp, sier han.

Vann Nath vet ikke hvorfor han ble arrestert. Under det USA-støttede Lon Nol-regimet malte han bilder i den nordvestlige byen Battambang. Da Røde Khmer tok makten i 1975 fikk familien hans - som resten av Kambodsjas befolkning - bare timer på seg til å pakke sammen og flytte ut på landsbygden. Vann Nath jobbet hardt på rismarkene, og klarte seg i begynnelsen etter forholdene bra. Så begynte matrasjonene og minke. Folk døde som fluer av sult og av sykdommer. Flere og flere forsvant sporløst.

En dag i 1978 ble det Vann Naths tur. Han ble anklaget for å ha konspirert mot Røde Khmer ledelsen. Han ble torturert og fraktet til Tuol Sleng.

Det var Vann Naths evne til å male som reddet livet hans. Etter en måned ble navnet hans ropt opp og fotlenkene fjernet. Han var sikker på at det nå var hans tur til å bli torturert og drept. Isteden ble han ført til en annen del av fengselet. Her ble han presentert for beryktete fengselssjefen Deuch. Han ble vist et svart hvitt fotografi av Pol Pot, og spurt om han kunne male et bilde som var helt likt. Fengselssjefen ble fornøyd med resultatet, og lot han fortsette å male.

— Jeg fikk leve, fordi de kunne bruke meg, sier han.

Som maler fikk han bedre mat og behandling enn de andre fangene. Han visste likevel at en eneste feil betydde døden. Om han ikke innfridde forventningene ville han få den samme behandlingen som alle de andre. Hele tiden hørte han skrikene fra dem som ble torturert.

— Torturen foregikk hvert minutt, hver time, døgnet rundt, sier han.

I 1979 begynte Røde Khmer å miste grepet. For å slette sine spor begynte regimet systematisk å henrette fangene i fengselet. Da vietnamesiske styrker inntok Phnom Penh ble Vann Nath og de andre fangene som hadde spesielle privileger kommandert til å følge de flyktende Røde Khmer soldatene. Etter hvert gjorde kaoset at han og seks andre fanger klarte å unnslippe. Han reiste hjem og ble gjenforent med sin kone. Hans to barn var døde.

I dag er det ytterst sjelden Vann Nath reiser tilbake til Tuol Sleng.

— Jeg har aldri lyst til å dra tilbake. Jeg reiser bare om det er noe helt spesielt som gjør at jeg må representere, sier han.

Han blir ofte oppsøkt av ofrenes slektninger.

— De viser meg bilder av sine kjære, men jeg kan ikke hjelpe. Jeg så dem aldri i fengselet.

Han tviler mer og mer på om de skyldige vil bli stilt for retten.

— Jeg har ventet så lenge på rettferdighet. For hver dag som går svinner håpet.

OVERLEVDE: - Jeg fikk leve, fordi de kunne bruke meg, sier Vann Nath (59). I Røde Khmers dødsleir Tuol Sleng ble han satt til å male bilder av blant andre Pol Pot. Han var en av syv som slapp levende ut fra Tuol Sleng.<br/>Foto: TORGEIR NORLING