Da utenriksministeren kunngjorde at Norge trekker alle krav i WTO om liberalisering av en rekke tjenestesektorer i fattige land, ble det feiret som en stor og viktig seier blant globaliseringsmotstandere her hjemme.

Det var Bondevik-regjeringen som reiste de omstridte kravene, som omfattet alt fra krav om liberalisering av drikkevannsforsyningen i Bangladesh til petroleumstjenester i Angola.

— Ved å trekke kravene mot u-land ønsker regjeringen å sende et klart politisk signal om at man ikke ønsker å bidra til å presse utviklingsland til å liberalisere i sektorer som er sentrale i myndighetenes tjenesteyting til befolkningen, sa Støre.

Beslutningen var en logisk oppfølging av løftene i Soria Moria-erklæringen, der SV uten tvil har satt sitt preg på de WTO-kritiske formuleringene.

«Snillisme»

Ikke rart da, at globaliseringsmotstandere på hjemlig venstreside jublet over den norske snuoperasjonen. De har lenge påstått at Norge har vært en av privatiseringsverstingene i tjenesteforhandlingene i Verdens handelsorganisasjon.

At Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) klaget sin nød over avgjørelsen, var heller ikke egnet til å overraske. Seniorrådgiver Knut Sørlie i NHO advarte alt før avreisen til Hongkong mot norsk «snillisme» i WTO. Norske selskaper kan ha mye å tjene på markedsadgang innen tjenestesektoren i utviklingsland. Norge har tunge offensive interesser innen olje- og energi, maritime tjenester og telefoni.

NHO-utsendingen mener avgjørelsen om å trekke U-landskravene i tjenesteforhandlingene var ren symbolpolitikk.

— Det hjelper ikke utviklingslandene, sier Sørlie.

«Indremedisin»

De som påstår at regjeringen driver ren indremedisin for å tekkes hjemlige WTO-kritikere, kan vise til den såkalte bestevilkårsregelen. Den betyr at hvis ett land åpner en sektor for liberalisering, vil handelsbetingelsene gjelde for alle medlemslandene i WTO. Et eksempel: Skulle Bangladesh bli enig med Danmark om å liberalisere drikkevannsforsyningen, kan også norske selskaper hekte seg på i kampen om kontraktene i det asiatiske landet. Slik sett trenger ikke det norske forhandlingstrekket innebære noen stor forsakelse.

Mektige aktører som EU og Japan jobber nå på spreng i Hongkong for å endre spillereglene i innspurten av tjenesteforhandlingene. Vinner de frem, vil betydningen av den norske krav-tilbaketrekkingen utvilsomt bli enda mer symbolsk. Da vil nemlig forhandlingene bli løftet opp fra to og to land imellom, til kollektive forhandlinger med mange land rundt bordet.

Blant utviklingsland og mange frivillige organisasjoner som følger forhandlingene, har dette grepet utløst kraftig motstand. De frykter det vil øke presset mot fattige land om å liberalisere tjenester og på sikt privatisere landenes grunnleggende infrastruktur.