Det kan gi et slags håp om at utviklingen i det betente forholdet kan komme inn i noe mer konstruktive baner.

USAs utenriksminister Condoleezza Rice, som deltok i gårsdagens toppmøte, sier at hun kommer snart igjen til Jerusalem.

NYE KORT ER lagt i det store spillet om fred i Midtøsten siden partene møttes forrige gang i 2003.

Viktigst av alt er at ved saudi-arabisk mellomkomst har palestinerne opplevde en forsoning mellom Hamas og Fatah med en samlingsregjering som resultat.

Problemet er at Hamas som den største partneren i regjeringssamarbeidet, fortsatt nekter å anerkjenne staten Israel.

Etter at den rene Hamas-regjeringen gikk av før helgen, har statsminister Ismail Haniyeh, som er utpekt til å lede samlingsregjeringen, en drøy måned på seg for å få de nye regjeringsmedlemmene på plass.

Så er spørsmålet om forbindelsene mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene kan komme videre.

Akkurat nå ser det like dystert ut som før meldingen om samlingsregjeringen, Israel ønsker at den nye regjeringen skal anerkjenne Israel, noe Hamas, for å si det forsiktig, ikke er innstilt på.

MEN LIKE LITE som Hamas er innstilt på å anerkjenne Israel, er Israel innstilt på å se livets realiteter i øynene.

I praksis betyr dette at Israel avviser en palestinsk regjering der Hamas er med. Og til overmål har Israel fått USA med på dette, om vi skal tro på Ehud Olmerts referater fra private samtaler med George W. Bush.

Nå er det neppe noen oppsiktsvekkende overraskelse — palestinsk anerkjennelse er knyttet til kravene fra den såkalte kvartetten - Russland, USA, EU og FN - som garantister for en varig fredsløsning i regionen.

I praksis betyr dette at den nye palestinske regjeringen fortsatt vil være offer for økonomiske boikottaksjoner. Med de tragiske følgene det har for den palestinske befolkningen.

Derfor blir antakelig en av de første utfordringene for samlingsregjeringen å overbevise det internasjonale samfunnet om at den respekterer tidligere palestinske avtaler. Dette omfatter både den gjensidige anerkjennelsen mellom PLO og Israel og det rammeverket for en fredsprosess som Oslo-avtalene er en del av - uansett hvor mange ganger det gjentas av Oslo-prosessen er død.

SELV OM KANSKJE de største utfordringene ligger hos palestinerne, skal man imidlertid ikke overse at både Israel og USA har et betydelig ansvar på sine skuldre.

Ved å møte den palestinske samlingsregjeringen med en kald skulder overser både «det eneste demokrati i Midtøsten» (Israel) og «verdens største demokrati» (USA) at Hamas i regjeringsposisjon er resultat av en demokratisk prosess som internasjonale observatører bare hadde marginale innvendinger mot.

Hvordan kan f eks USA påta seg å fremme demokrati rundt om i verden, når man på en slik måte setter til side resultatet av et demokratisk valg?

Vel har Hamas en fortid som ikke skal forsvares - ut over at Hamas kanskje burde få den samme ”nådetid” i posisjon som PLO og Fatah i sin tid fikk.

Men det ser ikke ut som om det er rom for toleranse.

OG DET TRENGER palestinerne i aller høyeste grad.

Den okkuperte Vestbredden - kjernelandet i det Palestina som skal bli - ligger i ruiner, så å si en formidabel grus- og steinhaug, et minnesmerke over den optimisme og investeringslyst som ble skapt i 1993 da Oslo-avtalen ble undertegnet.

Det var et skjørt byggverk, og lærepengen er at den videre fredsprosess må skaffes en sterkere grunnmur enn det Oslo-avtalen ga.

Så lenge Olmert og Abbas fortsetter å møtes med korte mellomrom, er det kanskje et visst håp om at tomten kan utgraves.