Målt i tapte menneskeliv er 11. juli 1995 en fire ganger verre historie enn 11. september 2001. Ifølge den siste rapporten som kom for noen dager siden ble 12.089 mennesker myrdet.

Bosnia-krigens mørkeste kapittel er en skamplett også på FNs rulleblad. I dagene før 11. juli for syv år siden trakk bosniske muslimer, også kalt bosniaker, på flukt fra serberne inn mot Srebrenica. FN hadde erklært byen som en «sikker sone». Men da general Ratko Mladic ba dårlig utstyrte nederlandske FN-soldater pelle seg vekk, gjorde de det.

Deretter drev Mladics menn alle de bosniske muslimene opp til Potocari-sletten. Der ble menn og halvvoksne gutter skilt fra kvinner og barn. De sistnevnte ble jaget vekk, mennene ble tatt til en fabrikk for produksjon av bilbatterier på andre siden av veien og drept.

Massakren var et ledd i serbernes etniske rensing av bosnisk-muslimske steder i et ellers overveiende serbisk område.

500 bosniaker

I dag, syv år etter, har om lag 500 bosniaker vendt tilbake til Srebrenica. Men nå utgjør de bare et lite mindretall. Byens øvrige 7000 innbyggere er serbere. Før krigen utgjorde bosniakene 70 prosent av en by som da talte 30.000 innbyggere.

Den symboltunge, hvite moskéen i byen er gjenoppbygd med penger fra Malaysia. Selv om bosniakene fortsatt føler seg usikre, ventes det at flere vil vende tilbake de kommende årene.

Hvis ikke FN tryner igjen, da. Tirsdag kan FNs politioperasjon i Bosnia miste sitt mandat på grunn av en krangel mellom USA og resten av FN om hvorvidt amerikanske statsborgere skal kunne forfølges av den nye internasjonale straffedomstolen.

I går samlet tusener av bosniaker seg i Potocari, ca. fem kilometer fra Srebrenica, til minnehøytid. Imamer, politikere og representanter for det internasjonale samfunnet som styrer Bosnia sto for det seremonielle.

Tårene rant om kapp med svetten i 35 varmegrader.

Historiene Bergens Tidende ble fortalt var ikke til å misforstå. Her er to av dem i kortform:

— Jeg mistet 65 slektninger og venner i alderen 9 til 44 år her 11. juli 1995. Jeg har ingen mannlige slektninger lenger, sier Bahrija Beganovic.

- Vondt, men nødvendig

Hennes eneste trøst er at mannen slapp unna etter ni måneder i fangeleir. Hun har vært i Potocari hver 11. juli siden. Det er like vondt som nødvendig, sier hun.

Den yngre slektningen Himzija Kurtic slapp lettere. Hun mistet en onkel.

Begge vil nå flytte hjem igjen til Srebrenica, hvis de får etableringsstøtten regjeringen har antydet. I likhet med de fleste andre i landet har de verken penger eller jobb.

Meho Sahinovic er en av få overlevende menn etter massakren. Han sier han flyktet fra general Mladic gjennom skogene. Etter 17 dager til fots kom han til Tuzla.

— Min far og mine tre brødre ble myrdet. FN skulle beskytte oss, men de gjorde ingenting, sier Sahinovic.

Mange forteller. En del har fått slektstavlen teppebombet, andre har «bare» mistet noen få, atter andre stiller i solidaritet med venner og kjente. Men ikke alle vil la seg intervjue:

— Jeg ble skilt fra min mann her i Potocari. Kan dere få ham tilbake? Ikke? Da vil jeg ikke snakke, sier en kvinne.

General Ratko Mladic er fortsatt på frifot, nylig visstnok sett i Beograd. Hans politiske foresatte den gangen, Radovan Karadzic, er heller ikke pågrepet. Han skal være i skjul i fjellene et eller annet sted innenfor en radius av 20 mil fra Srebrenica.

MINNESTUND: Her på Potocari-sletten ble bosniske muslimske menn og halvvoksne gutter skilt fra kvinner og barn. De sistnevnte ble jaget vekk, mennene ble tatt til en fabrikk for produksjon av bilbatterier på andre siden av veien og drept. I går ble de minnet av tusener.
Foto: JUHA ROININEN