ERIK THOMLE

Amman

Da den unge dansken tidlig onsdag morgen kravlet ut av en irakisk taxi i Jordan, var hans tanker et annet sted.

De var hos de menneskene han hadde sett og hørt lide under sikkerhetspolitiets tortur i det fengselet han selv var sluppet ut fra.

— Hardt, lød hans enkle svar på det første spørsmålet om hvordan oppholdet i fengselet var. - Men det er mennesker i det fengselet som hadde det langt verre enn oss.

Fikk ikke pressevisum

Johan Spanner, 28 år og bosatt i New York, satset høyt da han reiste til Irak for å skildre befolkningens livsbetingelser under krigen, som han er imot, fordi så mange irakere blir drept. Men han understreker at han heller ikke har noe til overs for regimet i Bagdad.

Pressevisum kunne han ikke få og reiste i stedet med en gruppe som kom seg inn på turistvisum samme kveld som president George W. Bush ga Iraks diktator Saddam Hussein og hans sønner et ultimatum på 48 timer til å forlate landet.

Men Johan Spanner ble ikke bare vitne til krigen. Han ble også et av de få vestlige vitner som har vært i stand til å berette om den mest brutale siden av Saddam Husseins regime, sikkerhetspolitiets fengsler, tortur og forhørsmetoder.

Johan Spanner understreker at verken han selv eller de andre fire han ble arrestert sammen med forrige tirsdag natt, led fysisk overlast.

— Vi ble behandlet humant. Men det ble ikke andre fanger, forteller han stille under en flere timer lang samtale.

Bare én gang har han problemer med å fortelle. Da han kommer til den første telefonsamtalen med familien i Danmark, knekker stemmen. Underveis i den samtalen ble han klar over hvordan hans foreldre og søsken led under uvissheten.

Anholdt like etter midnatt

Johan Spanner ble anholdt på Hotel Palestine i Bagdad like etter midnatt og kjørt bort tidlig neste morgen. Ingen fortalte hva som skulle skje. Uvissheten er én del av det mentale presset sikkerhetspolitiet bruker.

— En smilende mann i skinnjakke stilte flere spørsmål på engelsk. Men når vi spurte forsto han plutselig ikke ett ord. Da jeg ville vite hvor vi ble kjørt, svarte skinnjakken «To a beautiful place» - til et vakkert sted - og smilte.

Etter en lang kjøretur endte de ut på morgenen ved en høy, hvit mur som omkranset noen bygninger langt utenfor Bagdad.

— Vi ante ikke hva det var, men det var malt stridsvogner og antiluftskyts på muren, så jeg forestilte meg et militært anlegg. «Human Shields» var begynt å dra hjem, og jeg ble redd for at de ville bruke oss som ufrivillige bombeskjold.

Inne bak enda en mur lå noen fengselsblokker. Han ante ikke at de var havnet i Iraks mest beryktete fengsel, Abu Gahjri.

— Da de sjekket oss inn ble vi kledd av til underbuksene. Alt annet tok de. Klær, pass, ID-kort, penger, klokke. Det er utrolig så maktesløs man føler seg uten alt det som beviser hvem man er.

— Vi fikk utlevert en fengselspyjamas, en kopp, en tallerken og to tepper. Et til å ha over seg, et annet til å sove på. Og så en tinnskje, formodentlig så bløt at den ikke kunne brukes til å grave seg ut av fengselet med.

Mens vi satt ute på gangen og ventet, kom det et bombeangrep... Vi var redde - for vi ante ikke om resten av komplekset var en kaserne.

Dagen gikk. En sandstorm reiste seg, støv og sand føk inn gjennom hullene i betongblokkene, som gjorde nytte istedenfor vinduer.

Ellers skjedde intet.

Nytt forhør

— Om kvelden ble det igjen aktivitet. Det kom en ny fange i cellen overfor meg, og senere ble jeg hentet til avhør. Bak et skrivebord satt fire forhørsledere. Gjennom øyekroken kunne jeg skimte en fange i rommet overfor meg. Han satt med bind for øynene og hendene bundet bak stolryggen. Jeg kunne ikke se om det var en fra vår gruppe.

Hjertet mitt sank.

Hvis de først går i gang med å torturere, er man nærmest død.

Så begynte de å spørre om mine relasjoner til CIA og Pentagon. Til Israels etterretningstjeneste Mossad.

Hver gang de andre fangene på avdelingen, to irakere, en kurder og en iraner, var til avhør, kunne vi høre hvordan de ble slått. Også når de kom tilbake til cellene.

Og hver gang vi ble hentet, fryktet vi at det nå var vår tur til å bli slått.

En kveld kom fem voktere slepende med en mann de hadde banket. De slengte ham inn på cellen og slo videre på ham. Vi kunne høre den dumpe lyden når de traff ham i ryggen og andre steder. Som i en boksefilm. Og vi kunne høre ham stønne av smerte hver gang de traff.

Jo, jeg fryktet hele tiden at de ville begynne å bruke tortur mot oss. Heller dø brått enn langsomt og smertefullt.

Da jeg spurte en av forhørslederne hva som skulle skje med meg, formet han en pistol med fingrene og pekte på meg. Det gjorde han hver gang han kom forbi gitterdøren. Det var ingen tvil om hva han mente. I begynnelsen prøvde jeg å se inn mot muren når han kom, men til slutt stirret jeg ham bare inn i ansiktet.

- Verst var uvissheten

Onsdagen kom uten forhør. Eneste avbrytelse var måltidene. To hardkokte egg tidlig om morgenen, så dagens brødrasjon på fire flate brød. Til middag noe ris med en oljet tomatblanding, og for de riktig heldige et stykke potet.

Om kvelden tynn suppe med noe kyllingkjøtt.

Torsdag skjedde heller intet. Johan Spanner mediterte, gjorde armbøyninger og lå på teppene. Der var ingenting annet i cellen.

— Det verste var uvissheten... Jeg visste ikke at Molly ble arrestert foran øynene på Nate, så jeg trodde at de bare kunne la oss forsvinne uten at noen visste det, sier han.

Fjerde dag ble Johan Spanner igjen avhørt. Politiet ville vite hvem han hadde arbeidet sammen med og hvilke kontakter han hadde i Irak.

«Ingen», lød svaret hans.

Men han erkjente å ha arbeidet uten tillatelse, fordi han hadde reist inn på turistvisum, og underskrev en tilståelse skrevet på arabisk. Han kunne bare håpe på at tolken hadde oversatt det han satte sitt navn under, riktig.

Politifolkene forsøkte tilsynelatende aldri å gjennomføre en ordentlig etterforskning for å finne ut av hva de fire amerikanerne og dansken hadde foretatt seg. De ba ham ikke engang åpne pc-en med de bildene han hadde tatt av bomberammede bygninger i Bagdad.

Bombemålene regnes for militærhemmeligheter, og især bilder av bombeskadde presidentpalass og politistasjoner må ikke komme ut av landet.

«Vil dere hjem?»

— Så mandag kom forhørslederen, han med «pistolen», og spurte om vi ville hjem. Vi fikk bind for øynene, og jeg trodde de ville henrette oss. Men vi ble ført bort til bagene våre.

Løslatelsen ble forsinket av nok et bombeangrep. Da de mandag kveld for første gang satt i samme celle, ba Molly Bingham alle skrive en setning i dagboken hennes.

Da løslatelsen endelig kom, ble de fem igjen konfrontert med regimets brutalitet.

— Vi ble løslatt sammen med en annen gruppe som hadde vært fengslet i fire måneder. De hadde merker etter slag, arr etter brannsår fra sigaretter i ansiktet, hevelser etter slag. Jeg tror de var i slutten av 30-årene, men de liknet gamle menn. Bare ved å se den måten de gikk på, kunne ingen være i tvil om hva de hadde vært utsatt for. De var stadig redde, og da vi forlot dem ved grensen, lovet vi ikke å fortelle hvor de kom fra.

I Jordan ble Johan Spanner forent med resten av den merkverdige gruppen som hadde reist inn på turistvisum. Nå bodde deltakerne på forskjellige hoteller.

Initiativet til turistreisen kom fra den ambisiøse, kvinnelige norske journalisten Åsne Seierstad, som hadde vært i Irak noen uker tidligere på et regulært visum.

På internasjonale hoteller i Amman, hvor frustrerte journalister og fredsaktivister sliter skosålene tynne - mens de ringer den irakiske ambassaden ned for å få et visum - fant hun folk som var parat til å ta en sjanse.

Dagen før avreisen fikk hun pressevisum og forlot gruppen.

Med turistvisum

Ni dro av sted.

Journalisten Nate Thayer, berømt for å finne den blodige tyrannen Pol Pot i Kambodsjas jungel, var en av dem. Journalisten Leigh Morgan - Lee blir han kalt - fra Daily Mirror, var en annen. Han har tatt seg fri og arbeider frilans med Irak-krigen. Så kom fredsaktivisten Philip Lasata fra Virginia i USA på listen. Og den økologiske bonden Rory McEwan, flere ganger anholdt for vandalisme og hærverk under demonstrasjoner, meldte seg sammen med Beatriz Guazo fra Spania, som ville dø en heltedød som bombeskjold, men allerede angret grenseløst.

Med var også fotografen Marco Di Lauro, som samtidig med sitt navn serverer en halvmeter lang verbal liste over særutstillinger og priser han har vunnet. Molly Bingham, fotograf og yngste ledd i det velstående Bingham mediedynasti, så også sjansen - og fotograf Johan Spanner fikk en oppringning fra kollegaen og kameraten Jehad Nga, som selv mente at det var sinnssykt å reise inn på et turistvisum, som han uttrykte det fredag da han ved totiden om natten sa adjø til Johan Spanner for selv å reise inn i Irak på et riktig visum.

Det var fra denne gruppen politiet plukket Molly Bingham, Johan Spanner og Philip Lasata forrige tirsdag. I tillegg ble to fra avisen Newsday arrestert.

Fremdeles har ingen funnet en logisk forklaring på utvelgelsen. Men Johan Spanner har en gjetning:

— De vet at deres tilværelse og nok også deres liv er over om noen uker. Men de vet også at det vil styrke moralen hvis Irak kunne avsløre og henrette noen spioner. De kunne bruke oss fordi vi hadde reist inn på turistvisum. Det kom åpenbart noe i veien.

Eller som Nate Thayer konkluderer:

«Bagdad er ikke en by for turister.»

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

FRI: Johan Spanner (t.v.) møtte journalist Erik Thomle da han var kommet i sikkerhet på den jordanske siden av grensen. FOTO: ROGER TURESSON, JYLLANDS-POSTEN