Vi er 900 meter under bakken, nesten nederst i det som må være verdens best beskyttede saltgruve.

Saltstøvet river i nesen og det jobbes på alle kanter, enda regjeringen har bestemt at anlegget skal ligge brakk.

— Salt trekker seg sammen, vi må holde gruvegangene åpne. Vi utfører bare vedlikehold, forsikrer Dr. Rolf Meyer. Som leder av gruveanleggets informasjonsavdeling følger han Bergens Tidendes utsendte rundt i gruvegangene.

Godt beskyttet

I en skog i et bortgjemt hjørne av Niedersachsen, like ved Elben, ligger anlegget. Utenfra likner det et fengsel med sine murer, elektriske gjerder og piggtrådruller. Men selv ikke fengsler er bygd med innlagte vannkanoner rundt hele muren, i hvert fall ikke utoverpekende.

Gruven ble påbegynt i 1986. Fra da av og frem til 2000 ble det hentet ut 600.000 tonn saltstein og forsket på harde livet. Tanken er at stedet kan egne seg som endestasjon for alt det farlige, radioaktive avfallet fra Tysklands atomkraftverk.

Testresultatene var positive, men anlegget ble også stadig mer omstridt. Mange som bor i området liker slett ikke tanken på å ha hele landets radioaktive skitt under bakken. Den lokale motstanden ble et fristende støttepunkt for atomkraftmotstandere fra hele Tyskland, som i Gorleben så et egnet symbol. Flere transporter av atomavfall til det midlertidige lageret utenfor selve gruveområdet ble forsøkt stanset av demonstranter.

Slutten for atomkraft ...

Da SPD og De Grønne skulle forhandle frem en koalisjon etter valget i 1998, hadde De Grønne en slutt på all tysk atomkraft høyt oppe på kravlisten. SPD sa ja. I 2000 ble en avtale med atomkraftindustrien inngått: Ingen nye atomkraftverk skal bygges, alle gjenværende 20 reaktorer i drift skal avvikles i løpet av opp til 30 år.

I samme slengen ble forskningen i Gorleben stanset. Moratoriet skal vare i minst tre år, maksimalt ti. Bemanningen er redusert fra 225 til 125. I mellomtiden skal regjeringen vurdere andre lagringsformer.

På BTs spørsmål medgir Alfred Jansen i Bundesamt für Strahlenschutz - tilsvarende Statens strålevern i Norge - at forskningsstansen er litt meningsløs.

— Det er en politisk beslutning. Man ville skape ro rundt Gorleben. Men uansett hva vi mener om atomenergi - et avfallslager må Tyskland ha. Alle ville hatt fordel av at forskningen fortsatte. Saltstein er lovende som lagringsemne, men vi har flere uavklarte tekniske spørsmål, sier Jansen fra sitt kontor i Gartow, Gorlebens nabobygd.

Kamp mot «knefall»

Kanskje blir arbeidet i Gorleben gjenopptatt hvis Bayerns ministerpresident Edmund Stoiber og hans CDU/CSU-koalisjon vinner valget i september. CDU/CSU, som leder på meningsmålingene, blåser i alle fall til kamp mot SPD-kansler Gerhard Schröders «knefall» for De Grønne.

— Vi vil omgjøre beslutningen om å avslutte atomalderen, lovet Dr. Klaus W. Lippold fra Stoiber-koalisjonen i Forbundsdagen i desember.

Plutoniumalderen

Miljøvernminister Jürgen Trittin fra De Grønne uttrykte seg også klart etter at Forbundsrådet - det mektige organet av delstatenes regjeringssjefer - 1. februar i år endelig godkjente planene om å tre ut av atomalderen :

— Velgerne har to klare alternativer 22. september. Vil vi ha en sikker energiforsyning uten atomkraft, eller vil bli med herr Stoiber tilbake i plutoniumsalderen?

Men den tyske atomkraftdebatten har likhetstrekk med den norske om gasskraft: En ting er hva politikerne sier, en annen er hva investorene gjør.

— Dagens atomkraftverk er lønnsomme kun fordi de alt er bygd og fordi de driver døgnet rundt. Å bygge nye verk i dag er altfor dyrt sammenliknet med å bygge moderne gasskraftverk. Og snart vil det komme nye metoder for å produsere energi fra fornybare kilder. Mitt tips er at det siste tyske atomkraftverk har sett dagens lys uansett hva politikerne sier, mener Alfred Jansen.

Men Gorleben kan bli satt i gang igjen, understreker han. Og da blir det mer bråk ved Elbens bredder.

KRYMPER: Salt trekker seg sammen. I løpet av et år kan «krympe» med over ti centimeter. Derfor må boremaskinene stadig i aksjon. FOTO: JUHA ROININEN