I skyggen av Irak-krigen arresterte det cubanske sikkerhetspolitiet 78 dissidenter i løpet av noen dager. Kort tid etter hadde 75 av disse fått sine strenge dommer av kommunistregimet.

Men er virkelig historien så enkel som protestbølgen kan gi inntrykk av, at det hele bare er et ønske fra Castro-regimet om å rydde opp i intern politisk uenighet mens verdens øyner er rettet mot Irak-krigen?

Svaret er nei — det handler også om selvforsvar mot USAs stadig mer aggressive politikk over for Cuba.

2002 var et positivt år med tanke på bedring i forholdet mellom USA og Cuba. Det er nok å nevne eks-president og senere fredsprisvinner Jimmy Carter sitt historiske besøk og rekordstor handel av jordbruksvarer fra USA til Cuba.

Tøværet ser nå ut til å være over. Og det har bla sammenheng med at USA skiftet leder ved statenes interessekontor i Havanna i fjor høst.

James Cason, som har gode forbindelser med det mest ekstreme eksilmiljøet i Miami, hadde fra første dag som leder for interessekontoret i Havanna alt annet enn tilnærming i tankene. Dialog med Castro-regjeringen er han ikke interessert i, derimot legger han planer på vegne av deler av den cubanske opposisjonen om hvordan den bør jobbe for å felle Castro fra makten han har hatt i 44 år.

Ifølge cubanske myndigheter har Cason og interessekontoret finansiert og arrangert en rekke aktiviteter for opposisjonen i landet. Cason gjorde den cubanske opposisjonen en bjørnetjeneste. De cubanske myndighetene ser på dem som løpegutter for fiendens politikk.

Flere vestlige diplomater i Havanna kommenterte overfor BT alt før arrestasjonene at alt tyder på at Cason er ute etter konfrontasjon mellom landene.

Gatelangs i Havanna, over en kopp kaffe eller et glass rom i de lokale barene hører BT stadig diskusjoner om hvorvidt USA har planer om å angripe Cuba med militær makt eller ikke. Frykten for krig finnes i Havanna.

Også de cubanske myndighetene har denne trusselen i bakhodet. Like etter 11. september 2001 la George W. Bush frem sin liste over landets fiender - bl.a. Cuba. USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld sa nylig at USA ikke har planer om militæraksjoner mot Cuba, tidligere i år har han svart at USA «for øyeblikket» ikke vil angripe Cuba. Det mest ekstreme eksilmiljøet ønsker nå en hardere politikk overfor Cuba. Castro-regimet har med arrestasjonene gitt dem et argument mange lytter til.

Ikke all opposisjon er for en hardere linje mot de cubanske myndighetene. Cubas mest kjente dissident Oswaldo Paya, som i fjor ble tildelt Sajarov-prisen fra EU, sier til BT at kun dialog mellom cubanere kan løse landets problemer. Paya, er ikke blant de arresterte.

— Rettssakene er et svar på regimets krise, kommenterer Paya overfor BT. Men han ønsker at USA skal oppheve den over 40 år gamle blokaden av Cuba, og er for normale diplomatiske forbindelser mellom landene.

Midt oppe i konfliktene rundt arrestasjoner av dissidenter, har to cubanske innenriksfly blitt kapret med våpen og ført til USA. De amerikanske myndighetene har sett lett på saken, og ikke levert de cubanske kaprerne tilbake til hjemlandet. En ferge ble tatt med våpenmakt og gisler i Havanna og forsøkt ført til USA. Fergen gikk tom for drivstoff og ble ført tilbake av cubansk kystvakt. Kaprerne ble arrestert, dømt til døden og henrettet i løpet av få dager - noe som vakte protestbølger i flere land, også i USA.

For Cuba, som sjelden tar dødsstraff i bruk, ble henrettelsen sett på som en måte å hindre en ny migrasjonsbølge mot USA, og dermed en ny konflikt mellom landene. Er USA virkelig opprørt over straffen kaprerne fikk, er det kanskje en idé å oppfylle visumavtalen mellom landene som tilsier at 20.000 cubanere skal få innvilget visum årlig. Hittil i år har kun rundt 500 fått visum, mens alle cubanere som setter sin fot på land i USA får oppholdstillatelse, flykaprere inkludert.

Skal det være håp om fredelig dialog om Cubas fremtid, må første steg på veien bli at USA forandrer sin Cuba-politikk 180 grader.